Her en dag satt jeg og scrollet meg gjennom TikTok. Appen har jeg i grunn for å se morsomme videoer av katter, men innimellom dukker det opp et helt spekter av andre ting. Jeg scrollet meg til en video som het: «Til dere journalister», naturlig nok fanget det oppmerksomheten.

Kvinnen var ung, student og mor. Skilt. Ekteskapet fikk jeg inntrykk av hadde røket da sønnen deres hadde dødd av kreft. Nå sto hun i sorg, men det var ikke det hun ønsket å få frem. Hun snakket til alle journalistene, de som ønsket å skrive om sønnens død, men som hadde trukket seg da hun i stedet ønsket å snakke om hvordan det egentlig har vært for henne.

For ikke bare hadde hun stått i noe helt utenkelig vondt, men hun skulle ikke få noe bistand heller. Pleiepenger hadde hun ikke rett på som student, som hun ikke rakk å være i mer enn et par uker, mest sannsynlig fordi når barn får kreftdiagnoser rammer det ofte hele familier. Hverdagen hjemme blir flyttet til et sykehus, og det er stort sett der man bor alt fra et til flere år.

Og midt i en fortvilelse, i en situasjon der man vet at det livlige barnet man tenkte man skulle få ha resten av livet, plutselig skal dø - ja, da skal man sitte å bekymre seg for regninger, om bilen ryker, om man har igjen noe liv etterpå. Den tiden man skulle tilbrakt med barnet sitt, det fordufter bort i NAV-søknader og annet, som likevel ender med at man faller mellom to stoler.

Kvinnen fortalte at det som sikret henne en rett til å sørge til slutt, det var en spleis som ble satt i gang. Pengene skulle sikre at hun kunne sørge, og komme seg på bena igjen. Hadde hun derimot vært i hundre prosent jobb, da ville staten slått ring rundt henne. Da hadde hun fortjent å sørge over et tap, hun også. Dette gjelder for øvrig også de som går på AAP.

Jeg sitter igjen og tenker: Er det dette vi kaller en velferdsstat? Og er det ikke merkelig, at folk på gata er villig til å bistå denne kvinnen, mens sikkerhetsnettet som egentlig skal ta henne imot når livet rammer hardest, det lar henne drukne. Og enda verre, hvordan ville livet til kvinnen ha sett ut, dersom folk ikke var villig til å bistå?

Likeverd er et viktig ord. Hvor mange år har vi ikke snakket om det å skape et samfunn med minst mulig forskjeller, på tross av bakgrunn, yrke og livssyn m.m. Hvordan forvente at noen skal komme dit, når de som sitter på makta ikke legger til rette for det. Og samtidig slår det meg, at media som skal kunne belyse slikt, de var ute etter en tårevåt historie, men systemsvikten som rammer så mange mennesker hver eneste dag, den var ikke så viktig.

Jeg blir for det første skamfull over at det sitter mennesker rundt i denne bransjen som heller jakter de sørgelige historiene, fremfor å belyse et reelt problem de får servert i hendene. For det andre bør disse systemsviktene som rammer de som allerede er nede, belyses, tilpasses og gjøres enklere. Det må eksistere et sikkerhetsnett, for selv om man sitter på sin høye hest i dag og vet at «dette rammer ikke meg», så er det aldri noen garanti. Det krever få uheldige omstendigheter, for å havne der, og det gjelder oss alle.