Til vanlig jobber jeg som journalist. I hverdagen møter jeg flere som forteller om en eller annen form for svikt, særlig i kritiske stunder der hjelpen er høyst nødvendig. Min jobb blir da å forsøke å finne ut om det faktisk er slik, hvorfor det er slik og om det er kritikkverdige forhold som bør tas tak i, eller ikke, for jobben består også av å være en nøytral part.
I dag er jeg ikke en nøytral part. I dag skriver jeg som mor. La meg ta deg gjennom mitt siste døgn:
Barnet mitt har akkurat startet på skolen, og denne dagen hadde han vært uheldig, som barn flest kan være. To tenner ble slått ut, og med slått ut mener jeg står rett ut. Dette skjer selvsagt akkurat i hentetiden, klokken er like rundt 16.00.
Kjøkkenet på skolen ser ut som et blodbad, og min umiddelbare tanke er; «hva gjør vi nå?». Han må til tannlege, det er sikkert som banken. Jeg tyr til det beste verktøyet man har når man havner i en ny situasjon man ikke vet noe om: Google.
Ved første Googlesøk etter «tannlegevakt» kommer det opp flere nummer. Her starter ringerunden. Av de fire første jeg ringer er det ikke svar å få, naturlig nok, klokken er jo over stengetid. Mellom henting av skolesekk og hylgråt ringer jeg min mor, som fortsetter ringerunden mens vi begynner å kjøre mot Stjørdal sentrum. Åtte telefoner, null svar.
Jeg får til slutt tak i en tannklinikk på Stjørdal. Jeg forklarer situasjonen, jeg har en gutt på fem år som har slått ut to tenner og de står rett ut. Vi må på sjekk.
Damen på andre siden av linja forklarer at tannlegeklinikken har vakt, men der er det kun tannhelsepleiere. Det er så vidt vedkommende vil hjelpe med å finne ut om noen andre har vakt også, for det er jo ikke helt redelig ovenfor sin egen arbeidsplass. Vi får beskjed om at det ikke er noe å gjøre, og at offentlig tannlege må kontaktes dagen etter.
Det er i slike stunder jeg blir glad for at jeg jobber som journalist. For at jeg alltid må se situasjoner fra ulike vinkler og vet at det å bedømme en situasjon over en telefonlinje ikke nødvendigvis er godt nok. Jeg drar frem det kritiske blikket. Og glad er jeg for det i dag.
Jeg ringte deretter legevakta på Stjørdal og forklarer situasjonen på nytt. Her får vi komme inn, noe ventetid må man regne med, tross alt vet man ikke alt som skjer på andre siden av de lukkede dørene. To timer senere får vi komme inn, og avgjørelsen er klokkeklar: han må henvises til St. Olavs hospital i Trondheim.
Fem minutter senere er vi allerede på tur til sykehuset. Etter å ha karret seg gjennom fire etasjer på Nevrosenteret har vi landet. Etter to runder med sprøyte blir beslutningen operasjon dagen etter.
Torsdag klokken 08 er vi på St. Olavs hospital. Som akuttpasient havner vi vaset mellom planlagte operasjoner, og nærmeste smutthull er klokken 12.00. Vi må vente. Turen går til lekeparken, til Nidelva, tilbake til lekeparken. Når vi vender tilbake til nevrologisk avdeling klokken 11.30 har gutten gått nesten 12 timer uten mat. Slik er jo reglene når man skal legges i narkose.
Vi får operasjon like rundt klokken 13.00. Tre tenner blir besluttet å trekkes, i tillegg ble det konstatert at en del i overkjeven var knekt. Rundt 30 minutter senere våkner helten, han som har klaget minst, men hatt mest vondt. Tre framtenner fattigere, et par sting rikere og litt sørgmodig for at han ikke lengre ser ut som et esel.
Han får diplom, premier og is. Vi var heldige, kun melketenner og foreløpig ingen skade på de nye tennene. Jeg sitter igjen med en tanke: «tenk hvis vi hadde dratt hjem?». Jeg liker å ha tillit til fagpersonell. Jeg mener at dette er deres felt, dette kan de best. Det som imidlertid skremmer meg er ikke om det sitter en tannlege på vakt eller ikke, selv om jeg mener at når det heter tannlegevakt et det kanskje en fordel?
Det som gjør meg bekymret er alle de andre som meg, de som også har tillit til at det de får beskjed om er den beste løsningen selv om det viktigste, som er en observasjon, ikke er tatt. Man skal ikke mange år tilbake før det å troppe opp på et legekontor var løsningen, der kunne man i det minste se en person i øynene. I dag krever det flere telefoner, og større tillit til vedkommende i andre enden vet forskjell på en akutt og ikke-akutt situasjon. Det krever å ha større tillit til at man kan bedømme situasjoner selv, og kjempe for å bli hørt.
For vår del gikk det fint. Operasjonen er over, medisinering er i gang og hittil har vi unngått infeksjon. Hadde vi imidlertid hørt på vedkommende i andre enden og reist hjem, kunne det gått utover de nye tennene, kanskje hadde vi ikke fått operasjon så tidlig som vi gjorde, kanskje kunne han fått infeksjoner. Kanskje måtte vi ut med flere hundre tusen i tannlegeregninger i tiden fremover, hvis vi hadde lyttet.
Det er mange «kanskje» her. Det er kanskje også slik at hvis tannlegevakt hadde tilbydd oss å komme inn for sjekk for å vurdere om det er noe å henvise videre, ville det gått raskere. Så, til dere som sitter i den andre enden: Vær bevisst på at vurderingen dere gjør kan få konsekvenser, at folk tar rådene deres på alvor og at neste gang er det kanskje greit å gi et annet alternativ hvis dere selv ikke får det til.
Til resten av dere som er som meg: Det er lov og vurdere en situasjon selv. Virker det ikke ok, er det mest sannsynlig ikke det.