De siste ukene har Værnesregionen opplevd flere fatale hendelser på kort tid. Dødsulykke, store søk i Selbu og drap i Stjørdal er bare noen av dem. Dette påvirker nærmiljøet i den enkelte kommune, man kan nesten kjenne det i lufta, som en tung mørk sky har lagt seg.

Alle snakker, og alle «vet» noe. Det vi imidlertid ikke snakker om, er det vi ikke vet. Dessverre er det mye vi ikke vet, som skjer, og det skjer hver uke. Dette er også fatale hendelser, men de er skjulte, fordi vi skjuler de. De er like tragiske, som en ulykke. De preger også nærmiljøet.

La oss snakke om den psykiske helsa. I slutten av april var jeg på et foredrag for russen ved Ole Vig videregående skole. En mann som var involvert i en dødsulykke fortalte om ulykka, om skadene han pådro seg og om tiden etter. Her dro han frem noe viktig, som jeg plukket med meg.

Foran ungdommene fortalte han at i tiden etter ulykka fikk han mange spørsmål om hvordan det gikk, fordi alle visste om ulykka. Folk så skadene han hadde pådratt seg. Da sårene forsvant, og ukene gikk, sluttet folk å spørre - men ingen så at han ikke sov om natta, og ingen visste det.

Andre har ikke skader etter ulykker, men får fremdeles ikke sove om natta. De kan ikke knytte det de kjenner opp mot en ulykke. Selv om vi spør, kan svaret gå på autopilot. Vi kan likevel spørre, og håpe vi får det ærlige svaret. Enda bedre, vi kan sørge for at dagen de kjenner på at det er helt nødvendig å snakke, si noe, så står det folk klare til å ta de imot.

I Stjørdal består «rask psykisk helsehjelp» av en telefon som er åpen tirsdag og fredag mellom 08.00 til 10.00. To timer, to dager i uka. Ellers kan du få et digitalt kurs. Har du omfattende behov for helsehjelp, kan også Forvaltningskontoret kontaktes mandag, tirsdag og torsdag mellom klokken 10.00-11.30 og 12.30-14.00, det kan også sendes inn en elektronisk søknad om bistand. Er dette godt nok? Vi vet at terskelen for å ringe er så stor, og når man først ringer, da er det behov. Ikke i morgen, ikke om to uker. Nå.

Ventelister på å få hjelp, er ikke tilpasset behovet. Ta deg to sekunder og tenk på akkurat det. Er ikke dette verd å kjempe for? Er ikke dette verd å bruke midler på? Hva tror man det krever å ringe å fortelle at man må ha hjelp, for så og ikke få det? Jeg har et forslag: Neste gang vi klapper oss på skuldra for budsjettene som blir holdt, vis også frem konsekvensene hos de som ikke fikk den hjelpa. De står som regel bakerst i avisa.

Folk i Værnesregionen er gode på kriser, gode på å ta vare på hverandre. De er gode på å passe på de rundt seg. Jeg håper og tror vi fremdeles kan være gode på å slå ring rundt hverandre i tiden fremover, og at vi kan huske det. Det finnes mennesker rundt oss alle, som er villig til å ta oss imot.