Denne gangen startet vi fra parkeringa på Overvigdenes, og fulgte skutertraseen innover myrene, der skisporet går innover mot Vigdvatna, en enestående tur.

Når frostrøyken ligger som et teppe langs elvebredden biter den litt ekstra i øreflippene, men stemningen når skogen er pyntet med snøkrystaller oppveier den sure trekken fra Forra.

Terrenget var totalt uten liv, verken spor eller lyder hørtes, så turen sånn sett var uten opplevelser. Vi stakk bortom Austeråtvollen. Også den hadde pyntet seg med vinterdrakten. Den ligger da også så å si på bredden av Forra, så når det rimer så rimer det nok her.

foto
Vi stakk så vidt bortom Austeråtvollen. Den gamle setra hadde pyntet seg i vinterdrakt. Foto: J.M. Mølnås

Sjokolade og kaffe hører til

Vi trakk som snarest ned mot elva, og tok oss en sjokolade og en liten kopp kaffe, det er halve hygga når vi er på tur.

Videre mot Buvollen, som for øvrig var vårt turmål, gikk vi i snøyr og fortsatte uten å ha registrert verken dyr eller fugl. Vi var en tanke forundret over hvor stille det var, for erfaring fra tidligere denne sesongen så har fuglelivet tatt seg litt opp.

Selv om det slett ikke var kaldt så var det godt å komme inn på Buvollen og få varme i ovnen. Nå mens dagene er såpass korte blir det som regel ikke noen lange pauser før mørket stunder på. Men leia fram til parkeringa er grei å gå, samt en kraftig hodelykt gjorde at vi kunne unne oss skikkelig varme i bua før vi sa takk for oss.

foto
Det var godt å komme inn og få varme i ovnen på Buvollen denne dagen. Foto: J.M. Mølnås

Åpen for alle

Denne bua på Buvollen står åpen for alle fjellfanter. Den er skikkelig satt i stand, så her er det godt å være. Dette var opprinnelig en stall som var i bruk mens det var hesten som sto for transporten av skogsvirket herfra.

Når varmen hadde fått skikkelig tak angret vi oss litt for at vi ikke hadde ordnet oss for en overnatting. Vinterkvelden her i susen fra Forra er verdt å oppleve.

Vi forsikret oss om at ovnen var slukket før vi tok på oss hodelykta og tok leia mot bygda. Her fikk vi en skikkelig stemningsfull tur, for månen var nesten full, og slapp så vidt gjennom skylaget flere ganger.

Vi fikk også en bekreftelse på at vi ikke var alene i skogen, for en perleugle satt ett eller annet sted i den rimtunge skogen ved elva. Om den priset vinteren, eller om den var ensom, ja si det vet ikke vi, men hyggelig var det.