Torsdag setter Pernille Aaslid Osen fra Stjørdal seg på flyet til Gardermoen for å reise til ungdomsmesterskapet i friidrett på Jessheim. Der skal hun delta på 100 meter og høyde, og kjempe om topplasseringer i det som er Norgesmesterskapet for ungdommer. Hvis diabetessykdommen tillater det.
Med seg på reisen har 15-åringen insulin og en app på telefonen som til enhver tid forteller hvordan blodsukkernivået er. Ligger hun på mellom fem og syv, er alt bare velstand. Er nivåene under eller over, får det konsekvenser for prestasjonene på friidrettsbanen.
- Er jeg høy, det vil si mellom 10 og 15, på dagen og under konkurransen er det garantert at jeg ikke setter personlige rekorder. Er jeg lav mister jeg fokus og konsentrasjon, og det får konsekvenser i en gren som høyde hvor man fokuserer mye, sier Osen, som representerer Stjørdal Friidrettsklubb.
Høydepers på 1,50
Osen er et stort friidrettstalent, og hennes tre personlige rekorder i høyde (1,50 meter), 100- og 200-meter (13,84 og 28,11 sekunder) er alle satt under perfekte blodsukkerforhold.
- Da jeg satte rekorden i høyde var jeg lav frem til jeg skulle hoppe 1,50 meter. Jeg satt og drakk Fanta mellom hoppene for å få opp blodsukkeret, og hoppet over 1,50 meter i første forsøk. Det var i fjor, og jeg har aldri hoppet høyere, forteller hun.
- Tar mye energi
Å være tenåring kan i seg selv være tøft nok. Kroppen er i stor utvikling og hodet opererer uvilkårlig, usystematisk og uforståelig i et salig virvar, akkurat som hos andre tenåringer. Med blodsukker som i tillegg hopper opp og ned som en kenguru, blir ikke tilværelsen enklere.
På toppen av dette skal Osen prestere på ulike arenaer. Både skolehverdagen og aktiviteten på idrettsbanen påvirkes av diabetessykdommen.
- Ustabile blodsukkernivåer påvirker alt jeg gjør, både i idrett, skole og privat. Sykdommen tar forferdelig mye energi. Noen ganger setter jeg meg ned og gråter, fordi jeg opplever det som urettferdig. Det er vanskelig nok å være tenåring, om man ikke også skal slite med diabetes. Det har jeg mange ganger tenkt på, sier hun. (Artikkelen fortsetter under bildet!)
Fikk diabetes som 7-åring
Syv år gammel merket omgivelsene at Osen ofte var tørst, og viste andre synlige tegn på at ikke alt var som det skulle.
- Mamma og pappa tok meg med til legen, og fikk målt blodsukkeret. Det viste 40,2, og jeg ble sendt med blålys til Levanger fra Namsos hvor vi bodde den gang. På sykehuset ble jeg liggende i to uker, sier hun.
Skjebnen er klar. Diabetessykdommen forsvinner ikke, og resten av livet er Osen avhengig av å bruke insulinpumpe for å dosere slik at blodsukkernivået blir riktig.
- Som ungdom er blodsukkeret ekstra ustabilt. Egentlig er det dritt å tenke på at man er en tenåring som har en sykdom man må ha resten av livet. Det er tøft.
Ligger våken om natten
For å finne ut hvordan blodsukkeret ligger an, er det sydd inn en sender utenfor magen som hele tiden forteller hvordan ståa er. Via en mobiltelefonapp kan hun, mor og far følge med på blodsukkernivåene.
- Senderen piper når noe er galt, og det skjer både på dagtid og om natten. Da må jeg via en fjernkontroll gi beskjed til pumpen som sender inn riktig mengde insulin. Når jeg først våkner kan det ta tid før jeg sovner igjen. Noen ganger går det flere timer før jeg sovner, sier Osen.
I hverdagen må alle måltider planlegges, og hva hun spiser er med på å bestemme hvor mye insulin hun må sette inn foran måltidene. På skolen er hun den eneste i 10. klasse på Stokkan ungdomsskole som får lov å spise i timene, men likevel hender det at hun må gå ut av klassen for å få stabilisert blodsukkeret. Det har også skjedd under tentamen.
- I koma
Fråtsing av Cola og snop er heller ikke å anbefale, men noen biter med sjokolade kan Osen tillate seg hvis hun planlegger nøye. Heldigvis har hun en omgangskrets som bidrar så godt de kan.
- Venninnene mine er klar over at jeg har diabetes. De hjelper til hvis jeg blir lav, for da kan det hende at jeg blir så sløv at jeg ikke husker noen ting. Er man under fire, er det lavt. Jeg har vært nede i 1,8, og da er man nesten i koma.