Tydal er kjent for sin storslåtte natur med Sylmassivet som det største fjellområdet. Mektig og majestetisk mot svenskegrensen. Men her finnes også fjellpartier som er litt mer ”snille” og ”rolige”. Mulighetene er mange og det er derfor flere i Tydal som arrangerer populære fjellturer med Islandshester.

Dyrhaug Ridesenter har sin base på Stugudal og har siden 1971 tilbudt rideturer i Tydalsområdet. De har alt fra dagsturer til ukes-turer i fjellet. Utenom dette kan Dyrhaug skreddersy turer for store og små grupper, samt eget opplegg for firma eller vennelag.

Dag 1

Denne turen var en 3 dagers tur fra Stugudal til Storelvavollen på Brekken. 7 ryttere skulle være med i 3 dager mens to stk skulle være med på dagstur. Leder for turen var Ole Ingebrigt Dyrhaug godt hjulpet av drengen Eilert Åhrèn.

Rideerfaringen hos deltakerne var litt forskjellig. Fra de som hadde ridd i mange, mange år til undertegnede som sist satt på en hesterygg, da uten sal, for 45 år siden, til en som kun hadde 15 minutter på en kamelrygg. Litt forskjell fra ridning i ørkenen til bjørkeskogen på Stugudal.

Ole Ingebrigt hadde først en gjennomgang om rutinene, oppsaling av hest og sikkerhet. Deretter ble vi tildelt hest som vi skulle sale på og gjøre klar. Alle hester hadde islandske navn. Navnene hadde de fått på Island og de skal fortelle noe om hver hest. Det ble brukt 1,5 time på forberedelsen før vi tok noen runder på hesteryggen inne på ridesenteret. Her ble det justert på sittestilling, fotstilling og å holde tømmene riktig.

På turen opp til vårt første stoppested, Håvollen, passet Ole Ingebrigt på at alle hadde det bra og detaljer ble på en flott måte justert og gode tips gitt. På Håvollen var kaffebålet tent. Fint å se at stabburet som tidligere stod ved fv 705 ved Stugusjøen hadde fått et nytt liv her. Vollen drives av Odd Håvard Morset og Dyrhaug Ridesenter bruker stedet til alt fra firmaturer med teambuilding til damer som i flere år har vært på kombinert ride- og sopptur. Alt med en sosialramme rundt det hele. Som Ole Ingebrigt sier det:

- De e viktug at dæm senke skuldre’n og finn roa her og virkelig kjenne på live’.

Videre ferd gikk opp mot høgfjellet med korte stopper for å nyte utsikten mot Sylan, Skarsfjella, Gråsia, Langen og Rien. Ole Ingebrigt gav oss litt geografiundervisning ispedd lokale historier. Målet denne dagen var setervollen Storelvavollen som ligger sør for Stugudal.

En innlagt galopp på slutten fikk en stakkars rytter til å innbille seg at en var med i en westernfilm. Litt øm i baken men ikke verre enn at en gledet seg til neste dag.

Ole Ingebrigt var også veldig fornøyd med turen for han hadde funnet igjen ei løe som han hadde sett etter i mange år. Denne hadde ”fargubbin” Odddmund, vært med å restaurert for mange år siden. Det viser at turene som han gjør ikke går etter samme spor hver gang. At ingen turer er helt likedan. En tydaling har en gang sagt til Ole Ingebrigt

- Har du vært der en gang, er du kjent.

Derfor er det fint for en som kjenner Tydalsområdet så godt å oppdage nye steder.

Med hjelp av egen kokk i følget ble det om kvelden servert et gourmet-måltid av fisk fra Møsjøen.

Dag 2

Nå måtte vi sale hesten, fli hover og sjekke hestesko o.l, selv, men med inspeksjon slik at alt var i orden. Spennende å sette seg på hesten, men all ømhet fra dagen før var borte.

Gjennom bjørkeskogen kom vi fort opp på høyfjellet og dro nordover Ridalen. Samarbeid hest/rytter ble bare bedre og bedre. Det er imponerende å se hvordan hestene lett tar seg frem. Svinger seg mellom bjørkleggene, over bekkefar, myrer og opp bratte kneiker.

Med et vær som en bare kan drømme om, fikk vi oppleve fjellet. Reinsdyr som nå var på sommerbeite. Simler som med sine nymerkede kalver hvilte i bjørkekjerret. Bukkene som løp majestetisk over fjellryggen. Å oppleve dette mens vi skuer over blankskurte berg, med fjell i horisonten i alle retninger er helsebot og gir oss et nytt syn på alt rundt oss.

La øynene følge fjellbekken der den rolig klukker gjennom steinura og ut i et stille vatn. Rype-stegg som med lette vingetak og sine skratt varsler sine små om oss. Bjørkekjerr, myrdrag, følblom og reinrose som stille nikker i brisen.

Å oppleve dette på hesteryggen, kjenne varmen fra og styrken i dyret som fører en frem. Det er da en kjenner det dype samspillet mellom mennesket, dyret og naturen så sterkt.

Ved Fjellsjøen var det tid for kafferast. Hestene fikk ”hyller” på beina og ble sluppet ned til sjøen mens kaffeduften bredte seg blant avslappede ryttere. Bare det å se på hestene som koser seg med saftig gress ved vannkanten, reinsdyr som passerer, kjenne sola, får en til å føle at dette er naturen sitt helsestudio.

Turen tilbake til Storelvavollen gikk via Finnknippen. Ridningen for oss to uerfarne var kommet inn i en fase hvor vi kunne slappe litt av, føle oss tryggere på både oss selv og hesten. De andre i gruppen ga oss også støtte og positive tilbakemeldinger. Det er viktig når du sitter 1,50 m over bakken på et dyr som beveger seg opp og ned og til høyre og venstre i terrenget.

Etter turen var det godt å sette seg i hytteveggen og sortere inntrykk fra dagen sammen med de andre i gruppen. Vi var på et sted uten mobildekning, uten TV og radio og da tas den gamle måten å være sosial på i bruk. Mange ”sanne historier fra virkeligheten” ble servert. En bedre middag med en nydelig suppe og Tove’s elgkarbonader gikk ned på høykant.

Gammel Dyrhaug’n, Oddmund, kom innom og fortalte historier om og fra seterplassene rundt Tydal/Brekken. Historier fra en svunnen tid som det er veldig viktig å få tatt vare på.

Historiene gav oss et bilde fra en tid som ikke er så langt tilbake i år, men som er langt unna vår hverdag. Da skjønner en hvor fort utviklingen har gått.

Dag 3

Dagen for hjemtur var en bonusdag for oss nyfrelste ryttere. Nå var vi ”verdensmestere”, både på saling, fottøysjekking og ikke minst å sitte på en hest.

Turen via Grønliavola og langs Riasten med rast inne på Stugudalsvollen gikk lett. Noen strekninger med raske trav gav både oss og hesten en god følelse. Her er det vi som bestemmer farten. Vil en lunte av gårde så går også det.

Ved vegen på Langsvola passerte vi Glommas kilder. De ligger sør for Mustjønna. Rart å se på vannet i bekken som sakte renner ut og som skal ende opp i en stor, stri og til tider voldsom elv når den nærmer seg Fredrikstad. Her kan en trekke sammenligning på bekken og oss på hesteryggen. Nå er skuldrene senket, vi er rolige og avslappet slik som bekken. Når vi slik som vannet nærmer oss sivilisasjonen og ender opp i hverdagslivet mas og jag, så er også vi stresset og oppkavet slik som Glomma kan være.

Godt å komme ned på Stuguvoldmoen men også litt vemodig å skilles fra hesten, Seifur, som hadde vært min gode venn i tre dager. Mens hesten fikk rulle seg i gresset var det godt for rytter å koste på seg et bad i Stugusjøen.

Tiden fremover til snøfall er en fin tid å oppleve fjellet. Ole Ingebrigt og Dyrhaug Ridesenter har flere turer på forskjellige steder utover høsten. Han synes det er ekstra fint når han får nye ryttere som vil prøve seg.

Det er sikkert forskjellig hvordan folk opplever en ridetur, men min erfaring er at ømheten som kanskje kan oppfattes som problemet, er størst etter den første dagen.

Vi tilbakela mellom 20 – 25 km hver dag og det uten å bli så veldig sliten. Samtidig fikk vi med oss mye kunnskap om området, stedene og historie av Ole Ingebrigt. Dette krydret hele turen.

For å vise et slikt engasjement som både Ole Ingebrigt og Eilert viste forteller at en må være over gjennomsnittet glad i dyr, i mennesker og ikke minst i naturen.

Største er nok frihetsfølelsen og det å møte naturen på en ny og spennende måte. En stor kontrast til mang en hverdag som kan være full av tidspunkter, frister, møter og aktiviteter.