Jeg har arbeidet i Dagsrevyen og vært korrespondent i Afrika. Der har jeg lært at du aldri skal gi opp samme hvor vanskelig situasjonen kan være. Petter Stordalen i en annen hotellkjede preker nettopp det budskapet; gi aldri opp. Jeg er hjertens enig. Det er mitt motto.

Torstein Mørseth: - Jeg ser at du har Hallesby som mellomnavn, er du i slekt med den berømte folketaler Hallesby?

- Ole Hallesby var min morfar.

Mørseth: - Da har du sikkert fått med deg gode talegaver i arv.

Turen går til Afrika og møte med et kontinent som får selvstendighet fra hvitt styre. Men noen steder er fødselen litt trangere. Derfor får tidligere Rhodesia eller nåværende Zimbabwe en sentral plass i Lundes beretning der han selv i høyeste grad er involvert som norsk reporter. For han skal snart oppdage at han står på svarteliste og er uønsket i landet som er et hett tema i nyhetene på slutten av 70-tallet. Hva har en norsk stortingspolitiker med dette å gjøre? Ganske mye, skal det vise seg.

Men først blir vi med unge Lunde inn i studio til Dagsrevyen. Der får han celebert besøk av en afrikansk geriljaleder som leder en frigjøringskamp mot et hvitt mindretall i det som ennå er Rhodesia, Robert Mugabe. Han hadde besøkt parlamenter og blitt tatt i mot av statsledere på en rundreise i Norge.

Når jeg snakker med afrikanske ledere er jeg på jakt etter å kjenne hjerterytmen. I ord vil de gjerne ha med seg hele befolkningen. Har du et hjerte som brenner for folket eller er det bare tomt prat? Mugabe hadde etter krevende studier i England et rikt ordforråd med både ironi og selvironi – så lenge det varte. Han var en hyllet geriljaleder, men jeg møtte et iskaldt hjerte.

Mugabe sa at han han støtte fra hele befolkningen. Men jeg visste at det ikke stemte. Det var andre grupperinger som tenkte annerledes. Det likte han ikke å høre. Han ble sinna, avbrøt intervjuet og marsjerte rett ut. I 1980 ble han statsminister i Zimbabwe som landet nå var døpt til (han er fortsatt president 91 år gammel).

Fem år senere satt han ved makten. Jeg var i Nairobi som korrespondent og ble med utenrikskomitéen på besøk til hovedstaden Harare. I denne komitéen sitter de mest profilerte norsk politikere. Jeg fikk være med i et møte med Mugabe som satt langt inne i et veldig kontor. Da jeg fikk anledning til å stille spørsmål, brøt han ut: - Ikke du igjen!

Han husket mine kritiske spørsmål og nektet intervju. Det var dødsstille og dødspinlig med Mugave som nekter å gi intervju. Da hører jeg noen skritt og skimter en skygge forbi meg: - Vi forventer at du gir intervju til en vennligsinnet nasjon som er kommet for å gi hjelp. Gro Harlem Brundtland slo i bordet til de lokale ministrenes store forskrekkelse: Her kom et hvitt kvinnfolk fra Europa og dikterte deres sjef!

En hvit regjering tok makten i Rhodesia i 1965 med den forhatte Ian Smith som statsminister. De hvite ville beholde sine privilegier. Mugabe ledet geriljakrig og det samme gjorde Nkomo fra et annet hold. Resultatet var borgerkrig med store tap. NRK ville gjerne rapportere, men jeg slapp ikke inn i landet. Det endte med at Einar Lunde via masse forviklinger som forsamlingen blir tatt med på klarer å bli med USAs utenriksminister Cyrus Vance og den britiske utenriksminister Dawid Owen på besøk til Zimbabwe.

Vi blir med på besøk innom fasjonable hoteller i Sudans hovedstad Khartoum og Tanzanias hovedstad Dar es Salaam; bilferder i det Lunde kaller «Trond Giske-fart». Det er da Einar Lunde skrider nedover en uendelig lang rød løper i joggesko og olabukser blant korrekt antrukne diplomater. Vance og Owen brøt FN-sanksjoner for å forhandle med Ian Smith i Rhodesia. Vi vet at det endte med maktovertakelse for det svarte flertallet.

Lunde kommer inn i Zimbabwe og må bruke alle triks for å unngå at lokale tjenestemann skal oppdage at han står på en svarteliste over uønskede personer. Han argumenterer med at arrestasjon av en fredelig norsk journalist er dårlig PR foran fredsforhandlingene. Han får aller sine fire dager til å dekke møtet med rapporter hjem både morgen, middag og kveld.

Kvelden før han skal kastes ut, inviterer han mannen som har ansvaret for å sette han på flyet neste dag ut på middag. Overrasket svarer tjenestemannen først nei, men synes så at forslaget er så spinnvilt at han sier ja likevel. Det blir en hyggelig kveld over peppebiff der Einar Lunde får høre gripende fortellinger om det fantastiske landet:

- Det er dette jeg vil formidle videre hvis jeg får lov til å bli, sier Lunde.

Neste dag kommer meldingen om tre nye uker og dermed mange reportasjer.

Når Einar Lunde nærmer seg slutten, møter han tidligere stortingsmann Erik Gjems Onstad som satt på Stortinget for Anders Langes Parti 1973 – 1977. Det viser seg at Onstad er agent for Sør-Afrika og Rhodesia. Han rapporterer om hvilke norske journalister som er negative og må hindres i å besøke disse landene for å unngå negative rapporter. Nå møter Lunde Onstad på et hotell og han må høre mye tullprat. Men det ender i et intervju der Gjems Onstad en kveld står fram som en stolt agent.

Neste dag kommer angeren. Derfor løper den tidligere stortingsrepresentanten gjennom hotellet på jakt etter Onstad for å stanse sendingen. Han mislykkes. En halvnaken tidligere stortingsrepresentant i sensuroppdrag representerer en bonus i mitt yrke. Jeg hadde avslør at han hadde gjort arbeidsforholdene vanskelig for norske journalister.

Og en av dem var meg, sier Lunde og oppsummerer: - Dere møter mange ulike utfordringer i hverdagen. Søk nye muligheter og gi ikke opp. Det finnes en åpning. Takk for meg!

Og vi gjentar gjerne at maken til applaus har vi aldri hørt etter et frokostmøte til Stjørdal Næringsforum. Så fortsatte ferden til Lokstallen og seniorforum. Det er et besøk vi skal komme tilbake til ved en senere anledning.