831 dager etter at Svein Sørensen Nordby unngikk trafikkdøden med små marginer er han tilbake på to hjul. Høy Puls-gründeren har kjempet seg tilbake, mot alle odds. Og i dag feirer livsverket Høy Puls 20 år.

Hvis han var heldig mente legene at han kanskje kunne klare å stå igjen etter den voldsomme kollisjonen i Mattmar i Sverige 10. januar 2016. Sist fredag var han tilbake som trafikklærer på moped, torsdag feirer han 20-årsjubileum for livsverket Høy Puls og sjefen selv trasker rundt inne i butikken.

- Hvordan har tiden etter ulykken vært?

- Den har vært både lang og kort for å si det sånn. Men jeg har forandret meg. Jeg har hatt masse tanker, men den kollisjonen snudde livet mitt opp-ned. Det har blitt litt fortgang på ting jeg ønsker å gjøre, sier Svein Sørensen Nordby.

Han har vondt. 53-åringen har konstante smerter i føttene. Kun trening, masse trening, gjør at han holder seg i gang.

- Før påske trente jeg seks til åtte timer hver dag i tre uker. Jeg har utstyr for det hjemme og jeg har det på hytta i Sverige. Så går jeg turer, sier Svein Sørensen Nordby.

Rullestolen er parkert, mot alle odds. Den tas bare fram når han går lange lufteturer med hunden.

Slutt på ekstremsporten

Bilen som kom ut fra snøkavet dundret rett inn i bilen til Svein Sørensen Nordby og familien. Bare en superrask unnamanøver fra trafikklæreren hindret trolig et betydelig verre utfall av trafikkulykken. De andre i bilen slapp forholdsvis lett fra det, mens alle bein i føttene til Svein var knust.

- Jeg hadde også brudd i ryggen, brudd i bekkenet, flere brekte ribbein og i hodet. Jeg måtte sy ti sting her rett ved øyet, sier han og peker.

Summen av alle skadene var meget alvorlig. Livet ble i løpet av få sekunder snudd fra aktivt og innimellom ekstremt, til et liv varig merket med skader.

- Bitter?

- Nei, bitter tror jeg aldri jeg har vært, men trist og lei meg har jeg vært mye. Så fikk jeg en sorgreaksjon. Jeg drev masse med ekstremsport, og det var trist å tenke på at jeg ikke lengre kunne drive med det. Nå er det ekstremsport for meg å komme meg opp på mopeden, sier han og flirer.

Færre tunge dager

Han smiler og flirer, men øynene er innimellom litt blanke. Vi sitter på bakrommet hos Høy Puls. Dette var livsverket, - det var dette Nordby levde for. Helt fra 1. januar 1998 har han ivret for trafikkskolen og butikken. Nordby klager ikke i det hele tatt. I bisetninger forteller han om null bevegelighet i anklene, og i neste bisetning om tinnitus. Samtidig legger han ikke skjul på at det er tunge dager, stadig færre, men da holder han seg unna.

- Da er jeg hjemme og ikke her, sier han og går rundt inne i butikken. Høy Puls-sjefen går forholdsvis lett rundt inne blant motorsykkelbekledning og hjelmer og alt som må til for å være trygg på to hjul eller på en snøscooter.

Nye mål

Smertene er innimellom uutholdelig. Svein Sørensen Nordby vet at dersom han jobber litt for mye en dag får han ikke sove natten etter. Han kjenner sin «nye» kropp temmelig så godt. Men smertene er umulig å gjøre noe med. Ikke en gang en Paracet kan han ta for å døyve noe av det.

- Legene vet ikke helt hvorfor, men jeg tåler ikke Paracet eller noe smertestillende. Det har en sammenheng med de omfattende indre skadene jeg pådro meg og derfor får jeg leverforgiftning, sier Nordby.

Men store skader, sterkt redusert bevegelighet og konstante smerter setter ingen stopper for 53-åringen. Han setter seg til stadighet nye mål. Fredag var han tilbake på en moped. Neste mål er allerede klart.

- Jeg har et håp om å kjøre motorsykkel igjen. Så har jeg et håp om å komme tilbake i mere jobb, men det blir nok tøffere. Dersom jeg tøyer strikken går det utover de hjemme, så det valget er enkelt. Det finnes faktisk viktigere ting enn Høy Puls, sier han og snakker om det å glede seg over de små tingene.

- Ulykken satte fart i en del andre ting. Jeg jobbet ekstremt mye før 10. januar i 2016. Nå venter jeg ikke med å gjøre ting jeg klarer og har lyst til. Jeg setter stor pris på små ting, sier Svein Sørensen Nordby, som har hatt uvurderlige støttespillere på veien tilbake.

- Jeg hadde aldri klart dette uten hjelpen fra de hjemme, Camilla og familien. De har vært helt fantastiske.