At stilken på nøkkerosen er både seig og sterk er kanskje også grunnen til at mange har druknet under plukking av denne vakre blomsten. Våre forfedre mente at nøkkerosen hørte nøkken til, og at den lå på lur og dro en stakkars blomsterelsker under når han forsøkte å ta opp en rose. Vi har enda sagn og overleveringer om setertauser som advarte sine gjetere mot å nærme seg vannkanten, nøkken lå på lur. Avstanden fra bredden og ut til den flotteste rosen er gjerne akkurat så lang at du må strekke deg litt for mye, dette til tross har også mange kommet fra plukking av nøkkeroser med livet i behold. For øvrig er nøkkerosen den største blomsten av alle ville planter i Norge, den kan bli opptil 20 cm i diameter. Og det latinske navnet Nymphaea Alba forteller oss også at våre forfedre syntes dette var en uvanlig vakker plante. Nymphaea er rettet mot et gresk gudenavn, og Alba er det greske ordet for hvit.
Den mest vanlige er den hvite nøkkerosen, nesten like vanlig er også den gule, men det finnes også en rød nøkkerose, eller også kalt vannlilje. Denne finnes blant annet i Løypmotjønna i Nærøy, og var utrydningstruet. Det ble satt i gang en omfattende redningsaksjon, og ved hjelp av utallige dugnadstimer og en stor del flaks, er den i dag delvis reddet. Hele prosjektet tok rundt 20 år. Denne røde varianten av nøkkerosen ble også gjort den ære å pryde Nærøys kommunevåpen. Den hvite nøkkerosen er for øvrig fylkesblomst for Buskerud.
Som legemiddel skal nøkkerosen blant annet redusere kjønnsdriften. Dette skriver den greske admiralen Plinius (Død i år 79 F.kr) om. Og han anbefaler sine soldater å ta dette middel, mens de er ute på hærtokt. Nå er ikke Plinius alene om å anbefale dette. Den greske botanikeren Teofrastos, som levde mellom 371 og 287 f Kr, forteller at han har anbefalt nøkkerose som et daglig inntak, både av munker og nonner i klostre. Nå var nøkkerosen i oldtiden et symbol på kyskhet og fromhet, så det kan være en sammenheng der. I sterk kontrast til dette kommer så uttalelsen til en gresk lege, Dioskorides, som levde i det 1. århundre e.Kr, han anbefaler planten ved sviktende sekslyst. For egen del har vi ingen mening i denne sammenheng, og forlater derfor dette emne.
I nødsår ble roten av nøkkerosen brukt som tilsetning til matmelet. Men etter hva vi har forstått må roten da gjennomgå en ganske omfattende prosess. Det fortelles om en mann fra et sted på Østlandet som døde etter at han brukte nøkkerosemel i sine vaffelkaker. Så dette bør man ikke forske på. Nyere forskning har kommet til at rot og stengel inneholder gift.
Som sagt er ikke nøkkerosen noen ønsket vekst for fiskerne, det er meget lett å sette fast redskaper i den lange stengelen. Men, det til tross, under de svære bladene finner fisken mat, så unngår mann å sette fast kroken, er det ofte godt bætt rundt nøkkerosen. Vi husker fra vår spede ungdom, da vi sammen med gamlekara fisket i skogsvannene, at når nøkkerosen foldet seg sammen for natten, pakket gubbene sammen fiskeutstyret og la olderkvister i neverskrokka og avsluttet kvelden. Nøkkerosen lukker seg for natten, men åpner seg igjen ved soloppgang.
Det er ikke uvanlig å gå seg på elg som står i vann opp til buken og river opp røtter av nøkkeroser. Det fortelles også at indianerne i Nord Amerika skjøt elg og hjort med pil og bue mens den beitet på blant annet nøkkerosen. Også beveren beiter på denne planten. I nødsår brukte også noen roten av nøkkerose som grisefor. Det hersket for øvrig ganske sterk diskusjon hvor heldig dette var. Flere «Herrer» forfattet på 1700 og 1800 tallet såkalte almanakker, der de tok for seg hva bøndene måtte foreta seg til en hver tid. Noen anbefaler høsting av nøkkeroser til grisefor, andre fraråder dette sterkt.
Skal vi si vår oppriktige mening om nøkkerosen, er den til aller mest glede der den ligger i sitt naturlige element på vannflaten i et skogstjern. For det skal vel vanskelig tenkes en flottere hage enn et skogstjern dekket med nøkkroser en sommerkveld.