- Løpet var en kamp i hver sving, mote, utforkjøring og rettstrekning for å vinne tiendeler. Jeg kjempet med mesterskapsløperen Andrus Veerpalu fra Estland. Vi fikk begge tett sekundering underveis og det skilte aldri mer enn 3 - 4 sekunder mellom oss, sier Estil som kom i mål etter 1.14.18,1. Veerpalu brukte 1.14.17,9.

- Denne dagen var han best, sier Estil og minnes 30 km klassisk med individuell start på tørt og kjølig finsk vinterføre mandag 19. februar 2001: - Den første tida etter løpet var jeg skuffet over at seieren glapp. Det var bittert der og da. Men siden har jeg fått et mer avslappet forhold til dette og gledet meg over løpet som var en skikkelig duell. Jeg gikk det jeg kunne og presset meg maksimalt gjennom 30 km.

Han gikk ned i kjelleren. Jeg gikk ned i kjelleren. Vi gjorde begge vårt ytterste. Jeg gikk så dypt jeg bare maktet, men kunne ikke på tross av alle bestrebelser forhindre at han var 2/10 raskere. Det har jeg akseptert. Det var et fantastisk skirenn der vi kjempet mot klokka og hverandre i en real fight uten taktikk av noe slag. Her gjaldt det å gå så fort på ski som du maktet. Det gjorde vi.

Det er dette som er skirenn!

Markedskreftene

Da begynte jeg å reagere. Plutselig var 1/3 av løpene i verdenscupen sprint. Dette var en ny gren som ingen hadde fått trent ordentlig på. Mange av oss reagerte, men det var for sent. Markedskreftene og TV-sendingene hadde fått fotfeste. Nå virket det som om FIS ville unngå individuelle starter. Vi fikk ikke stoppet det. Men det var noen som ble bra i sprint og syntes det var greit. Men de aller fleste av oss følte frustrasjon over at arbeidskravene i sporten vår ble radikalt endret med noen pennestrøk over hodene på oss.

Noen av de gode argumentene gikk på å utvide skifamilien med et tilbud til antatt raske mellomeuropeere. Sverige og Norge hadde imidlertid langt flere løpere å ta av. Det ble rom for at noen kunne spesialisere seg på sprint. Derfor har de nordiske landene hevdet seg best også i den øvelsen. Tor Arne Hetland var den første verdensmester i sprint i Lahti 2001 og den første OL -vinner i sprint i Salt Lake City 2002. 6 x 1,2 km sprintstafett ble innført fra VM i Oberstorf 2005. Hetland var den første vinneren også her sammen med Tore Ruud Hofstad.

Langrenn søker nye spor

Ski-VM i Oberstorf i 1987 var det siste VM med tradisjonelt program 15 km og 30 km klassisk; 50 km fristil med den 36 – årige italieneren Maurilo de Zolt som vinner foran Thomas Wassberg (Zolt var på det italienske vinnerlaget i stafett på Lillehammer 43 år gammel og hadde tatt sølv på 50 km bak Bjørn Dæhlie i Albertville 41 år gammel). Det var stadige endringer i øvelsene helt fram til neste VM i Oberstorf i 2005. I årene 1989 - 2003 hadde vi en ekstra øvelse med jaktstart på litt ulike lengder i tillegg til 30 km. Men siden 2005 har øvelsene ligger fast med sprint og sprintstafett; 15 km individuell start; 30 km jaktstart (15 + 15) og 50 km fellesstart som ble innført det året. Frode Estil ser tilbake på sine mesterskap:

Mesterskapsoversikt

- Dette var mitt første mesterskap. Det var en stor opplevelse å være tatt ut til OL selv om jeg endte opp som turist. Jeg fikk ikke gå en eneste distanse. 4. og 6. plass i World cuprenn, samt to bronsemedaljer i NM var ikke nok til å slå seg inn på et lag med flust av tidligere mesterskapsmedaljer bak seg. Før OL var jeg med på et to uker langt høydeopphold. Så ble det OL i et par uker og fortsatt ingen konkurranser. Jeg gikk og trødde i en måned midt i sesongen uten å få gå skirenn. Klart det var frustrerende, sier Estil som skulle gjøre seg gjeldende i neste OL. Men først var det to VM.

VM Ramsau 1999:

- I motsetning til under OL året før klarte jeg å komme meg gjennom det trange nåløyet og kvalifiserte meg til 10 km klassisk der. Dagen før min mesterskapsdebut ble jeg imidlertid rammet av omgangssyke, og måtte gi fra meg plassen til min gode venn Odd-Bjørn Hjelmeset. Han tok for øvrig bronse. Jeg fikk imidlertid prøve meg på den avsluttende 5 – mila noen dager senere og ble nr. 8 det etter et helt OK løp.

VM Lahti 2001:

Frode Estil kjemper om seieren på 30 km klassisk med individuell start, men Veerpalu er 2/10 raskere. Men sølvmedaljen var hans første medalje i et internasjonalt mesterskap. Estil hadde innledet VM med sin første poengplassering; en 6. plass på 15 km. Det skulle også bli en gullmedalje i stafetten, der han gikk en førsteetappe han på ingen måte var fornøyd med. Finland kom først til mål, men Norge ble tilkjent seieren etter at Finland ble diskvalifisert på grunn av at flere løpere på det finske laget leverte positive dopingprøver i etterkant av stafetten.

OL Salt Lake City 2002:

Noen få måneder før han runder 30 år (31.05) stiller Frode Estil svært godt forberedt til OL. På 15 km klassisk blir det sølv bak Veerpalu, som vinner med over halvminuttet denne gang. 30 km var i fristil denne gang og uaktuelt.

Den store duellen kommer på jaktstarten: – Johann Mühlegg stakk av i første bakke og vant klart, men måtte siden gi fra seg gullmedaljen. Jeg kjempet i teten om sølvmedaljen med Thomas Alsgaard. Vi fulgte hverandre og avgjørelsen ville falle i spurten der Thomas var fryktet. Det ble en forrykende duell. Det offisielle målfotoet viste hvor tett det var mellom oss. Selv amerikansk teknologi av beste merke klarte ikke å skille oss to som helt til slutt skulle dele gullmedaljen. Dette er min eneste individuelle gullmedalje fra OL, sier Frode Estil.

Jagende ulver

Jeg prøvde å være tøff og ikke snu meg. Da signaliserer du svakhet. Det ble en litt anspent etappe. Kristen Skjeldal skulle gå 3. etappe og fikk samme posisjon som meg. Han hadde samme følelse. På siste etappe sto det mellom Cristian Zorzi og Thomas Alsgaard som stolte på sine spurtegenskaper. Men farten på de første etappene hadde vært så jevnt høy at andre brysomme konkurrenter hadde sluppet. Bare Italia lå hakk i hæl. Det ble spurtoppgjør med Thomas som den sterkeste. Jeg var godt fornøyd over å reise heim fra OL med 2 gull og 1 sølv.

VM Val di Fiemme 2003:

– To dager senere var det 15 km klassisk med individuell start. Det var et jevnt løp med seks løpere på 17,1 sekunder på de første plassene. Denne gang var tyske Axel Teichmann den sterkeste. Jeg kjempet med en ny estlender om 2. plassen, men Jaak Mae ble litt for sterk (1,6 sekunder). Men det var tett også bak meg. Jeg var fornøyd med nok en medalje - bronse.

Jakten på Brink

Anders og jeg satt på hver vår drikkedunk i målområdet og var småskuffet. Vi hadde resignert og håpet på sølv i beste fall med Tyskland jagende bak. Etappen går mot slutten med svensk ledelse. Så ser vi et glimt på storskjermen, der en blå-gul løper som passeres av Thomas og Teichmann ganske nært mål. Kunne det være en kar fra Ukraina som var tatt igjen med en runde?

Da ble vi klar over at det er Brink som går i "slow motion" foran. Thomas parkerer svensken ettertrykkelig. Det blir en spurtduell mellom Axel og Thomas som avslutter sin fantastiske internasjonale karriere med enda en seier. Brink klarer 3. plass etter total kollaps. Han fikk kjenne på den tunge følelsen å ligge foran. Det var nervepåkjenningen som knekte ham. Det ble spekulert i blodtrykksfall og det ene og andre, men jeg tror det hovedsakelig var en mental kollaps.

Som en straffekonkurranse

Vi andre og Thomas kjempet for hvert sekund hele vegen. Dersom noen av oss hadde slakket av og gått taktisk, ville svenskene ha vunnet. Hele laget kjempet som løver i den stafetten til tross for at Sverige fikk en gavepakke av et forsprang. Men de fikk også en mental påkjenning som de ikke tålte den gangen.

Det er akkurat som at en VM-finale i fotball skal avgjøres med straffekonkurranse. Første laget bommer mens det andre scorer. Så følger scoringer før siste straffe fra begge lag. Brink brente sitt straffespark, mens Thomas scora den gangen. Stafett og straffekonkurranse kan absolutt sammenlignes, mener Estil.

VM i Oberstorf 2005:

– Jeg gikk ikke åpningsdistansen på 15 km som denne gang var i fristil. Norge stilte med to skiskyttere (Berger og Bjørndalen), men det var Tore Ruud Hofstad som skaffet oss medalje på distansen.  På jaktstarten gjorde jeg et bra løp og var med i medaljekampen. Denne gang var franskmannen Vittoz den sterkeste. Det var moro med gull til en ny nasjon når Norge ikke kunne vinne. Jeg tok bronsen etter å ha klusset litt med sølvmedaljør di Centa i siste bakken. Det var en fin start på mesterskapet. Jeg gledet meg veldig til fortsettelsen, for jeg kjente at formen var veldig bra.

Det merket jeg også på stafetten fire dager senere. Jeg gikk en bra 2. etappe etter at Odd-Bjørn Hjelmeseth gikk første etappe. Lars Berger og Tore Ruud Hofstad holdt på ledelsen inn mot mål og sikret Norges 4. gull på rad i internasjonale mesterskap. Etter at Bjørn Dæhlie tapte for Silvio Fauner under OL på Lillehammer i 1994 og Thomas tapte for Hoffmann under VM i Ramsau i 1999, hadde Norge vunnet åtte stafetter siden 1991.

Mitt livs form

Jeg følte at jeg var i mitt livs form, og hadde planer om å male feltet gradvis i stykker. Løypene passet meg godt og jeg hadde med god hjelp av Hallgeir Martin Lundemo funnet et skipar som passet utmerket. Men så begynte det å snø noe vanvittig på løpsdagen søndag 27. februar. Det opplevdes utrolig frustrerende.

Etter en svært langsom innledning, gikk jeg opp i teten for å dra og kvitte meg med en del konkurrenter - trodde jeg. Men et skrått blikk bakover fortalte at her var fortsatt alle med; også tyrkere og kinesere. Taktikken måtte endres. Nå måtte jeg spare krefter til den uunngåelige spurten som ville komme på slutten. Det var et tungt løp mentalt sett. Jeg gikk og var frustrert over ikke å få betalt for å føle meg såpass sterk. Rett og slett slet jeg med en del negative tanker i det løpet.

Men heldigvis klarte jeg å ta irritasjonen ut i en god prestasjon – kanskje var det et snev av «Northug-adrenalin» som drev meg? Jeg la meg først de siste 3 – 4 km og kjørte så hardt som jeg turte i den gjensnødde løypa. I den siste bakken før mål klinte jeg til for å prøve å få luke. Akkurat som under 3 – mila i VM 2003 endte det opp med trippel norsk, og denne gang var det endelig min tur til å vinne. Anders Aukland ble nr. 2 og Odd-Bjørn Hjelmeset ble nr. 3. Som om det ikkje var nok, ble Kristen Skjeldal nr. 6 og markerte en fantastisk avslutning på et topp mesterskap både for min egen del og den norske troppen sin del.

Denne gang vant jeg gullmedaljen helt alene - en etterlengtet triumf. Men jeg innrømmer at seieren hadde smakt enda bedre om den kom på et løp med individuell start, sier Frode Estil ettertenksomt.

OL Torino 2006:

– I Torino var fellesstart med skibytte min første distanse. Her kløna jeg det litt til i starten med fall og skibrekk på startstreken, men ved hjelp av rutine og trøndersk stahet klarte jeg å kjempe meg opp i tetbildet mot slutten av løpet, og endte opp med sølvmedalje bak Dementjev. Jo, jeg vet at russeren senere ble tatt for doping, men jeg er stolt over min prestasjon der og da.

Gå på lim

Så var det stafett med store norske forhåpninger, forhåndshistorien tatt i betraktning. Men det var slett ikke noe moro å gå stafett i Torino. Denne gang skulle jeg gå 3. etappe i fristil med Tore Ruud Hofstad på siste etappe. Jens Arne Svartedal og Odd-Bjørn Hjelmeset holdt følge med teten på de to første etappene. Så var det min tur, og jeg satte min lit til skiparet som sikret sølvmedaljen på 3 – mila noen dager før.

Det skulle vise seg å bli en fatal avgjørelse. På grunn av fin slip hadde smørerne lagt en grov rill under skiene rett før start. Det slo mildt sagt ikke heldig ut. Det var som å gå på lim, og skiene på stafetten var nok relativt sett enda dårligere enn skiene som klabbet under snøføret på 15 km noen dager tidligere.

Jeg må innrømme at jeg begynte å lure på om det hvilte en forbannelse over oss dette mesterskapet. For tredje løp på rad gikk jeg ut på startflata i Torino med en følelse av fortvilelse og sjokk. Hva skulle jeg gjøre nå? Jeg prøvde febrilsk å legge meg i tet for å senke farten slik at de andre ikke skulle gå fra meg. Men jeg ble gjennomskuet og snart var Cottrer, Sommerfeldt, Sødergren og franskmannen Jonnier langt foran uten at jeg kunne gjøre noe med det. Tore Ruud Hostad på siste etappe hadde like dårlige ski som meg uten sjanse til å kjempe i teten. Cristian Zorzi kunne spasere Italia inn til en svært populær seier på hjemmebane.

Etterpå var vi utrolig skuffet. Norge hadde altså vunnet fire stafetter på rad. Jeg ødela med min etappe, og jeg har aldri vært så sint etter et skirenn noen gang.

Petter burde ha gått

For første gang siden 1989 klarte ikke Norge gullmedalje i VM/OL i Torino. Og for første gang siden OL i Calgary 18 år tidligere i 1988 skulle Norge ende uten gull i langrenn i OL selv om vi prøvde tappert. Mitt sølv og Marit Bjørgen sitt sølv på 10 km klassisk var de eneste medaljene Norge fikk i langrenn i Torino-OL. Kanskje ville det ha sett annerledes ut med Petter Northug på startstreken?

Petter hadde knust både meg og Tore Ruud Hofstad under fellesstarten og stafetten under NM på Kongsberg. Han ble imidlertid utelatt fra troppen grunnet frykten for at unggutten ville kunne gå på en smell i høyden i Torino. Jeg tror neppe en slik smell ville ha kommet, og hvis den mot formodning hadde gjort det, ville nok det ha vært en nyttig ballast til senere i karrieren. Det var en stor urett at han ikke fikk delta i OL etter sine triumfer i NM. Derfor gikk han nok i sinne og vant Svenska Skidspelen helga etter OL. Det løpet skjønte jeg at Petter kom til å vinne.

VM Sapporo 2007:

Jeg fikk ikke gå stafetten og det måtte jeg bare bite i meg. Det ble barneskirenn for Petter Northug som hadde en rå avslutning. Men så fikk jeg gå 15 km fristil, sjøl om jeg slett ikke var noen medaljekandidat der. Det ble et underlig løp under vanskelige forhold, der Lars Berger vant for en hviterusser ingen har hørt om verken før eller siden. For min egen del var 17. plassen en fin bekreftelse på at formen tross alt ikke var så aller verst, noe som lovet bra foran den avsluttende 5 – mila.

Ventet på Odd-Bjørn

Det var et bevisst valg. Jeg ville ikke være dårlig lagkamerat og rykke i en slik situasjon. En gullmedalje under slike omstendigheter ville neppe smakt særlig godt. Snart var Odd-Bjørn tilbake oppe i teten igjen. Mot slutten av løpet brukte jeg samme taktikk som i Oberstorf to år tidligere og kjørte jevnt hardt fra tet de siste 2 – 3 km. Jeg aktet å selge meg dyrt også denne gangen, sjøl om jeg ikke hadde samme råe form som jeg hadde hatt i Oberstorf.

Men på denne dagen var glad-gutten raskere i spurten og slo med med 4/10 etter å ha holdt på i 2.20.12,6. Jeg var 4,1 sekunder foran tyske Filbrich på 3. plass. Jeg unte Odd-Bjørn den seieren etter en karriere med mye stang ut. Han var hakket vassere og sterkere denne dagen og vant en fortjent seier. Derfor tålte jeg en ny sølvmedalje som ga meg individuelle medaljer i fem mesterskap på rad. Det er jeg fornøyd med.

Jeg fullførte sesongen med deltakelse i Holmenkollen og Falun, men så var det slutt. Påfølgende sesong gikk jeg riktignok en del langløp som Vasaloppet, Marcialonga og Birken, men det viste seg at jeg var sjanseløs. Min beste plassering var rundt nr. 10. Det var godt å merke at jeg ikke kunne prestere på grunnlag av tidligere trening. For å hevde deg i toppen må du trene systematisk og grundig. Lette løsninger holder heldigvis ikke.