I år blir det derfor spennende å være en del av «It’s Christmastime» når vi skal markere jubileum med ny location i storsalen på Quality Airport Hotel Værnes. Men vi holder fast ved grunnpilarene og nå har vi bestemt oss for innholdet. Blant mye julemusikk skal jeg synge en finale fra «Les Miserables» i tillegg til Anthem fra «Chess» som settes opp i «Kimen» neste høst.

Brytningen

Vi har snakket mye om brytningen mellom å tenke nytt kombinert med elementer som må være med. Jeg har satt stor pris på å være delaktig i utformingen av programmet. Nå blir det noen nye ansikter. Vi har begrepet om «never change a winning team». Ole Ivar er kaptein på laget og styrer skuta. Det er en veldig fin balansegang han mestrer utmerket.

Jeg skal sørge for å ha overskudd til oppsettingene av «It’s Christmastime» og ser fram til å jobbe sammen med musikerne. De fleste av dem har jeg truffet før. Jeg har for eksempel spilt med Jon Oddstein Aune i Selbu. Det var på tida med spillejobber ved siden av arbeid på teateret. Jo, jeg har vært borti mye forskjellig, sier Erik Wenberg Jacobsen som sverger til å være frilanser.

Drømmen om scenen

Han lar tankene vandre tilbake til barneskolen: - Jeg husker veldig godt da jeg gikk i 4. klasse på Hallset barneskole. Her var det tradisjon med skolekabaret for elever fra 4. – 6. klasse til jul. Jeg husker at jeg tenkte: Her kunne det være moro å delta!

Og det må ha skjedd noe etter denne forestillingen. For ved juleoppsetningen året etter var jeg blant dem som stod på scenen. Ellers spilte jeg som gutter flest på Hallset mye fotball om sommeren mens vi gikk på ski om vinteren. Og så spilte jeg tuba i korps.

 Amund Flaten

Men framfor alt var jeg glad i å synge og begynte sammen med kamerater å sette sammen små grupper. Vi sang og spilte musikk vi likte. På Heimdal vgs valgte jeg sang som hovedinstrument. Det var ei fin tid der vi i stor grad hadde anledning til å dyrke egne interesser. Samtidig fikk vi tilegnet oss de grunnleggende sangkunnskapene.

På den tida skjedde det også noe viktig i livet mitt. Jeg fylte 18 år i 1990. Det året møtte jeg Åsmund Flaten som i alle år etterpå har vært en god støtte. For vi har holdt sammen med gjensidig utveksling av tanker. Jeg trivdes godt på Heimdal vg skole og utviklet meg som sanger. Derfor var jeg heller ikke i tvil om vegen videre. Jeg fortsatte på musikkonservatoriet med mål om å videreutvikle sangstemmen.

Tjeneste på Værnes

Det ble fem fine år. Så langt hadde jeg klart å holde militærtjeneste på armlengdes avstand, men i 1998 var det ingen veg tilbake. Jeg møtte opp på Værnes der jeg hadde en fin tid med tjeneste i Kongens klær. Senere ble jeg overflyttet til Gråkallen der jeg var så heldig å få mye tjeneste kveld og natt. Dermed kunne jeg bruke dagen til teaterarbeid.

Nå var jeg i ferd med å finne min veg med sangen. Opera kunne jo høres forlokkende ut, men det var uaktuelt for meg som ikke hadde den type stemme. Jeg ble heller oppslukt av teater med sterke musikkinnslag. Og ikke minst musikaler. Samtidig spilte jeg også i band så ofte jeg kunne. Jo, jeg fikk brukt stemmen, sier småbarnsfar Erik Wenberg Jacobsen på kafe Kanel i Sandvika.

- Hvordan er det å være del av en oppsetting?

- Det er altoppslukende. Du går og kverner på ting hele tida; tenker på detaljer og analyserer: Har jeg glemt noe? I nye oppdrag kan du også finne andre valører ved stemmen din fordi den blir brukt på en annen måte:

 Ny klang

- I dag fikk jeg til en ny klang! For eksempel fikk jeg med «Spelemann på taket» utvidet registeret nedover. Men det var samtidig en stor skuespillerrolle som utfordret nye sider ved meg.

Derfor er det veldig befriende med unger som tar oppmerksomheten og tvinger deg til å forlate sangen. Slik kobler du av på en annen og god måte. Du må få pusterom til å være deg selv innimellom.

- Er det lett å finne sin egen stemme?

- Min erfaring er at det tar tid å finne sin egen stemme. Det handler om å utvikle og bygge en egen plattform. Men du samler erfaring og bygger din egen stemme over tid. Jeg har plukket inspirasjon både høyt og lavt. Jeg har mange knagger fra ulike genre.

Allsidig aktivitet har hjulpet meg mye. Sangtekniske biter kan fort bringe deg inn i et spor, men du må selv lære deg å sette bitene på plass i forhold til hva som passer deg. Teknikk skal være til hjelp – ikke til hinder. Man må rett og slett finne ut hva som funker for deg, sier Erik Wenberg Jacobsen.

Priviligert

- Jeg er privilegert som får lov til å holde på med sang. Og jeg har klart meg med sangen som levebrød i såpass mange år. Jeg har vært heldig og er blitt ganske dyktig. Kona mi Trine Wenberg Svensen er min beste sparringspartner. Hun gir direkte og nyttige tilbakemeldinger.

- Hvordan er tilværelsen som frilanser?

- Du har større innflytelse over hvordan du bruker din egen tid. Jeg er en svoren frilanser. I samarbeid med Trine har det vært raske tilbakemeldinger; forestillingen følger oss det meste av tida.

Men vi har funnet ut at det er svært krevende i forhold til ungene at vi begge skal være på jobb samtidig. Derfor er det greiest når bare en av oss er på jobb av gangen. Som frilanser blir det er lappverk av småprosjekter. Trine og jeg liker godt å arbeide sammen.

Opptreden i Selbu

Som frilanser lager du mange prosjekter selv. Et av dem var «To tenorer og en te’» som ble til da jeg arbeidet med «Les Miserables» sammen med Tore Johansen og Stephen Brandt Hansen. Vi samarbeidet godt og hadde lyst til å gjøre mer.

En solfylt sommerdag hadde vi en vellykket konsert på Radiomuseet i Selbu. Men som frilanser må du også leve med at regningene noen ganger kommer før inntektene. Likevel er jeg veldig tilfreds med denne måten å arbeide på. Jo, du blir en vare. Men det er en del av spillet, sier Erik Wenberg Jacobsen.

- Siden har det blitt mange opptredener, men nå har vi tatt en liten pause. Vi er tre solister som må hente nye tanker. Midt oppe i et samarbeid skal du være deg selv og realisere egne prosjekter. Vi må synge på oss overskudd. For at dette prosjektet skal funke må vi være tre solister samtidig som vi er en gruppe. Det er viktig med nye idéer og nye impulser.

Aldri stanse

Det er det det handler om hele vegen; utviklingenmå aldri stanse. Det er essensielt at vi er tre individer som møtes når vi har tid og overskudd, sier Erik Wenberg Jacobsen som liker å jobbe på teater:

- Jeg har fått anledning til å være med på ulike oppsettinger ved for eksempel Agder Teater på Sørlandet eller Nord-Trøndelag Teater. Et teaterstykke er som et skjønt byggverk. Og noen stykker er mer sårbare enn andre. Derfor er timing så viktig.

Det er akkurat som om du bygger et hus. Hver spiker skal sitte på riktig plass. Vi kan registrere og korrigere personlige feil. I teateret vet vi hvor vi skal. Kan du dra hovedessensen ut av en tekst? Det foregår i nuet der du står framfor publikum. Vanligvis har vi 2 – 3 forestillinger før premieren for å teste stykket mot publikum.

 Fulle hus

Selv om prøvene går smertefritt og alt ligger til rette for suksess, blir det ikke automatisk slik. Det uforutsigbare er alltid et element når du står på scenen. Under forestilling er det ingen som jobber med oss.

Hvordan skal jeg tolke dette? Sjøldisiplin er viktig. Men vi må tenke likt på vegen mot målet. Så kommer spenningen knyttet til premieren. Det er en ekstra stemning å være del av et ensemble i fulle hus – herlig!

Jeg har vært vikarlærer på Musikkteaterskolen som er et privat tilbud i Oslo. Baardar er mye mer kjent. Jeg trener studentene i stemmebruk og jobber med interpretasjon (framføring/tolkning) i masterclass. Det er vår oppgave som lærere å gi konstruktiv kritikk.

Rekonvalesens

Samtidig kan vi ikke legge skjul på at dette er en knallhard bransje som stiller strenge krav for å lykkes, sier Erik Wenberg Jacobsen som bruker mye av dagen til trening etter en skade i sommer:

- Det var en show-kamp i fotball i Lensvika på samme tid som VM-finalen. Jeg er forsiktig med fysiske utskeielser for å unngå risikoen for skader. Derfor takket jeg ja til å stå i mål. Det måtte være trygt. Men så skulle jeg få kontroll over en ball og strakk foten fram. Da kjente jeg at den satte seg fast i bakken. Jeg hørte et lite smell. Da jeg forklarte situasjonen etterpå nikket folk gjenkjennende.

Dette var ingen ny historie, men kort og godt en røket akilles. Jeg fikk isposer og krykker for å delta på konserten et par timer etter ulykken. Etterpå gikk turen til St. Olav der foten ble gipset. Ulykken skjedde en fredag og allerede påfølgende mandag gikk turen til Horten. Der var jeg involvert i konserter som var helt avhengig av min deltakelse for å bli gjennomført. Her deltok både Trine og jeg som stilte opp med krykker og gipset fot. I ettertid  ser det litt vel ambisiøst ut.

Da dette oppdraget var fullført, ble jeg sykmeldt. Jeg gikk med gipsen i to måneder og er nå i opptrening. Men det er en tålmodighetsprøve. Det vil ta minst ett år før jeg igjen kan belaste foten på vanlig måte med brå bevegelser. Derfor blir det ingen teateroppsetninger før neste høst.

Men stemmen holder jeg ved like og gleder meg til å synge sammen med Åshild Mundal i selskap med dyktige musikere for på markere «It’s Christmastime», sier Erik Wenberg Jacobsen.