Denne sårbare amfibiearten har har lidd under senere tids naturødeleggelse, og er av den grunn ansett som sårbar på Nasjonal rødliste. Det er i hovedsak moderniseringen av jordbruket, med drenering av våtmarker og dammer, som har hatt størst påvirkning på storsalamanderen. I tillegg er den svært sårbar for fiskeutsetting, da larvene lever pelagisk og svært iøynefallende for rovfisk. Årets vinter med hard barfrost og sein vår ser også ut til å ha gjort stor innhugg på salamander bestanden.

Guide for turen var biolog Jon Kristian Skei, som har salamander som sitt spesialfelt. Han fortalte at småsalamanderen kan finnes i lavlandet over det meste av Stjørdal, mens storsalamanderens utbredelse er mye mer begrenset. Den kjente forekomsten av storsalamander er i dag begrenset til tre atskilte områder: Høydedragene mellom Flora og Forradalen, sørsida av Strætesfjellet mot Elvran og grenseområdene mot Malvik i Lånke. Men hele Stjørdal er ikke gjennomsøkt ennå, så det er fremdeles mulighet for å finne den i nye deler av kommunen. Det er derfor viktig at den naturinteresserte er på vakt, spesielt ved fisketomme myrdammer.

Det var mange spente fjes som samlet seg rundt når første sveip med hoven ble gjort i tjønna. Fort ble det fult i rundt Jon Kristian Skei når innholdet viste seg å inneholde en liten salamander. Og mange spente øyne og fjes når Jon Kristian fortalte om hvordan man så forskjell på hun og han Salamander, hva de spiste og hvordan de overvintret. Hvem som spiste salamandre.

At om våren er salamanderne spesielt praktfulle i sine paringsdrakter. Hannen av storsalamander får en imponerende sagtakket rygg- og halekam som innsnevres over haleroten. Kroppen er nesten svart med en sølvfarget stripe langs siden av halen og små hvite vorter langs kroppssidene. Buken er safrangul med svarte flekker. Flekkmønsteret er konstant gjennom hele livet for de voksne dyra, slik at det kan brukes nærmest som fingeravtrykk for å gjenkjenne enkeltindivider. Hunnen mangler kammen og har en gul stripe i nedre kant av halen. En voksen storsalamander er ca. 11-15 cm lang og veier rundt 10 gram, mens en småsalamander måler ca. 7-10 cm og veier bare 2-4 gram. Småsalamanderen har en glatt fiskelignende hud, mens storsalamanderens hud er grovere med små vorter. Den sistnevnte har giftkjertler i huden som til en viss grad beskytter den mot å bli spist av landlevende rovdyr. Hannen av småsalamander har en sammenhengende bølget rygg- og halekam i paringstiden. Grunnfargen er brunlig med mørke flekker. Nederst på halen har hannen et blått og et oransje bånd. Buken er oransjefarget med svarte flekker som også danner et mønster som holder seg konstant gjennom livet. Hunnen mangler kam, og de mørke prikkene på buken er ikke så store som hos hannen.

Senere ble det gjort fangst av Øyenstikker larver og Hestigle (Haemopis sanguisuga) som er i familie med blodiglen, Den har nesten samme utseende som blodigle og kan ofte oppfattes som det, men den kan ikke bite gjennom varmblodige dyrs ytre hud fordi kjevene er nokså stumpe. Den kan likevel bite gjennom tynne slimhinner. Den er sjeldent funnet i svelget hos mennesker og husdyr, men er egentlig et rovdyr som ernærer seg av ormer og andre små vanndyr. Hesteigle finnes i hele Norge, men den er vanligst i små dammer og innsjøer i Sør-Norge. Mange steder der det er påstått at det finnes blodigler, viser disse seg ved nærmere undersøkelse av være hesteigler. Men deltagerne fant ingen stor salamander.

Turen ble arrangert i en del av Naturvernforbundets naturgledeprosjekt som støttes økonomisk av Fylkeskommunene og fylkesmennene i Nord- og Sør-Trøndelag.