Nettredaksjonen

Av Arne Brunes

I slutten av august løp Eva Bjørnevik og Renate Dullum Reitan Norge på tvers på 26 timer og 48 minutter, der de la bak seg 123 km fra Sylsjøen til Hellstranda. Odd Ekren (80) ble imponert over datteren, som på sin side er like imponert over farens prestasjoner i samme terreng for femti år siden.

Turen mellom svenskegrensa og saltvann var nøye regissert, selv om de var usikre på hvordan kroppen ville reagere. Fasiten ble imponerende.

Norge på tvers er en av turistforeningens signaturturer og tar vanligvis sju eller åtte dager, kontra Eva og Renates knappe 27 timer.

Etter at turen har kommet noe på avstand ser de spreke løpedamene fram mot nye mål, og de er sikre på at noen vil prøve på å komme under deres sluttid til neste år.

Beseiret skikonger

Odd Ekren var en kjent skikkelse langs faste treningsrunder i Sortesgrenda, og sto hyppig på startstrek i kondisjonskrevende løp. Han har stor forståelse for datterens prestasjon og deler hennes engasjement. Ekren minnes da han satte store deler av skieliten på plass i Karolinerløpet.

- Jeg husker at jeg passerte både Sverre Stensheim og Magne Myrmo. Mot slutten fikk jeg se en kjent skikkelse foran meg, Harald Grønningen. Jeg hentet opp hans forsprang og kom foran i mål.

Han tror årsaken til prestasjonen ligger i mye intervalltrening på Øverlands Minde.

- Dette er kanskje det jeg husker best fra mitt idrettsliv, sier Ekren.

Ekren løp sammen med sin bror Jan Kåre alle de 50 Karolinerløp som ble arrangert. Løpet har blitt arrangert både ved Essandsjøen og Stugusjøen.

Far og datter, Odd Ekren og Eva Bjørnevik deler sine opplevelser i syltraktene. Odd gjorde gode prestasjoner i Karolinerløpet. Eva har gjennomført Norge på tvers på litt over ett døgn.

Tanken modnet

Det var i disse omgivelsene Eva Bjørnevik og Renate Dullum Reitan startet på sin lange ferd på ettermiddagen 27. august. Forkjærligheten med å løpe på ujevnt underlag går tydeligvis i arv for Eva. Hva får to voksne damer til å legge ut på en slik utfordring?

- Vi har snakket litt om det i fjor, og så valgte vi å løpe trekanten i Trollheimen, halve distansen i forhold til denne. Det gikk helt greit på ti timer, og tanken ble sådd på ny, forteller de.

Både Eva og Renate er kjent med terrenget, og forteller at prestasjonsnivået de to imellom er relativt jevn, noe som også er nødvendig på en slik tur. Begge hadde forberedt seg godt til styrkeprøven.

- Vi var enige om at vi skulle gå alle bakker, og løpe der det føltes greit. Og så var vi svært nøye på å spise hver time. Vann og saft gikk det med i mengder, og i Skarpdalen og på Kvitheimhytta fikk vi påfyll av Real turmat som Jan Petter Bjørnevik hadde gjort klart. Viktige måltid som ga ekstra energi, forteller Eva og Renate.

Ville ikke gi seg

På natten brukte de hodelykt, men slo av lyktene av og på for å løpe i det klare måneskinnet.

- Gjennom Ramskaret følte vi en enorm opplevelse, nesten litt euforisk. Vi var spente på natta, men vi snakket oss på en måte gjennom den, sier milslukerne.

To uker tidligere løp Renate to langløp i Rondane, så denne turen kom noe nært på. Men tanken på å gi opp, streifet aldri Renates og Evas hode.

- Men så er det sånn at når en har et mål, har en plan, så skal det mye til før man kaster inn håndkleet. Tenkte aldri på å gi meg, ville bare på Hellstranda. Det var kjempeviktig for meg at vi skulle gjøre dette sammen, poengterer Renate Dullum Reitan.

Som forberedelse til turen har Eva løpt alle åtte innfartsrutene til Schulzhytta.

- Vi snakket aldri om å gi oss, men mot slutten så kjente vi at kroppen hadde fått nok. Det ble ingen skader og vi er erfarne fjelløpere, sier de.

Gode rutiner

De to venninnene hadde planleggingsmøte i forkant og pakket sekkene sammen.

- Vi hadde staver vi brukte i motbakker, kryssing av elver og ellers teknisk krevende partier. For å berge føttene så smurte vi inn dem i hvit vaselin på forhånd, og repeterte det når vi skiftet sokker, forklarer de.

- Hvordan føltes det å sette føttene i saltvann lørdag kveld?

- Det var nesten en sånn utenfor deg selv opplevelse, forteller Eva og Renate og avslører at muskulaturen berget forbausende godt i dagene etterpå.

- Men vi har lyst til å få fram at det er en stor mestringsfølelse, en stolthet, det kan vi ikke legge skjul på.

Begge var tilbakeholdene med å kommunisere planen på forhånd, og bare de nærmeste viste om stuntet.

Det ble ingen diplom på damene for turen, men premien bærer de med seg på framtidige fjellturer. Nye hårete mål er så vidt kommet i hodet, og kjenner vi Eva og Renate rett, så fullfører de sine planer.