Til tross for at han nå har blitt pensjonist, kunne man forrige uke finne den tidligere redaktøren i studioet. Der hadde han vært vikar for morgenverten og hatt sommerjobb i ei uke.

- Det har vært skummelt da jeg var veldig rusten. Det er et nytt datasystem så måtte lære meg det først. Ellers har jeg vært i denne jobben i noen år så jeg burde kunne det, sier Reitan.

Selv om han ikke har lagt karrieren på hylla helt enda, ser han på det som både en lettelse og en sorg å bli pensjonert.

- Det er barnet mitt dette her. Jeg var med og startet radioen i 1986 og har jobbet med det siden da. Ett år i halvstilling, så gikk jeg over til fullstilling i 1987 og jobbet fullt med radio siden den gangen.

Mer tid til familie

Han legger til at en pensjon hvor han sitter i gyngestolen ikke vil være til hans smak, og at han ikke kommer til å gi helt slipp på radio før han ikke lengre klarer det.

Så lenge Nea Radio har bruk for meg så skal jeg bidra på et eller annet vis.

Han ser derimot frem til å ha mer tid til andre ting. Allerede i sommer har han fått litt grønnere fingre, da han har plantet planter og gjort diverse arbeid rundt huset.

- Jeg har savnet å ha tiden til å gjøre det jeg liker mest, for eksempel familie, barnebarn og ikke minst gå i fjellet. Det gleder jeg meg til, å få mer tid til å gå i skog og mark.

Folk flest

Da han ble spurt om det er noe spesielle øyeblikk han kommer til å huske godt fra karrieren var svaret nei, men han har derimot hatt ett viktig mål.

- Det å møte folk og la vanlige folk få slippe til har vært et av de viktigste målene mine. Før hadde vi et program hvor vi inviterte folk til å komme inn til studio, eller dro ut og lagde et portrettintervju av folk flest. Vi har en samling av gamle CD-er og opptak hvor vi har snakket med folk i en time med musikk.

- Jeg vet vi har betydd veldig mye for mange, mange som er alene. Jeg har hørt det. Eldre, ensomme folk som har sagt at «Vi har bare dere. Det er bare Nea Radio vi hører på». Det viktig å snakke med de også, ikke bare til politikerne, understreker Reitan.

Veien til radio

Grunnmuren til radiostasjonen begynte da Reitan kom til Selbu i 1979 og ble lærer på folkehøgskolen.

- Jeg startet da som frilanser for NRK, så ble Nea Radio i utgangspunktet med i Peder Morset folkehøgskole. Jeg hadde blant annet media-valgfag på den skolen, og der var det 64 elever. Rundt 40 av de var utviklingshemmet, sier han.

Han forklarer at valgfaget på den tiden omhandlet å lage skoleavisen. Det viste seg å være en utfordring, og det fikk Reitan til å tenke nytt.

- Enkelte av elevene kunne ikke å skrive og lese, men de kunne snakke. Da tenkte jeg at radio hadde vært fint. Det var akkurat i den tiden at daværende kulturminister Langseth satt fri nærradioen som det da het, og vi ble med på den bølgen.

- Forventet du det kom til å bli så stort?

- Overhodet ikke. Nå er vi 10-11 ansatte og like mange millioner i omsetning så det er helt eventyrlig. Vi har hatt dyktige folk, og det skal ikke jeg ta ansvar for. Jeg liker ikke å holde på med penger, jeg vil lage radio jeg, sier han, etterfulgt av latter.

I gode hender

Reitan var redaktør i radiostasjonen helt frem til i år, inntil Karin Jegtvik tok over rollen. Han har god tro på at arbeidsplassen er i gode hender, og at de ansatte presterer på et høyt nivå.

- Jeg er trygg på at folkene vi har nå er gode og dyktige folk. Folk som kan brette opp skjorteermene og jobbe videre. Det nytter ikke å hvile på laurbær eller tro at ting ordner seg selv, for det gjør det ikke, sier han.

Han legger til at det er spesielt viktig å stå på i lokaljournalistikken.

- Det er enklere for journalister i større medier å komme inn til en ubehagelig sak så dra igjen. Vi derimot er her, vi er i området vårt og møter leserne og lytterne våre. Da må vi stå til ansvar for det skriver og sier. Det er viktig at vi tørr å ta opp vanskelige saker selv om vi bor i en liten distriktskommune på landet, sier Reitan.

FERIEPORTRETTET

Hvis du kunne reist hvor som helst, hva er drømmeferien?

- Skarsfjell, Sylan.

Storby, naturopplevelse eller strandferie?

- Det blir fjell og natur. Absolutt. Jeg har vært på storbyferie, og strandferie har jeg gått lei av.

Hva er ditt beste ferieminne?

- Det er sommeren da jeg var liten, sammen med mor, far og bestemor oppe i Ålen i Holtålen kommune. Faren min var derifra.

Hvor trives du best?

- Trives veldig godt på hytta i Stugudalen, men jeg trives veldig godt hjemme i Selbu også. Hytta i Stugudalen gir mer romslighet og tilgangen til natur, men nå bor vi så fint til i Selbu at vi har Selbusjøen rett ved siden av oss så vi kan gå ned og bade.

Hva provoserer deg?

- Urettferdighet.

Hva engasjerer deg?

- Jeg blir imponert over folk som legger ned masse dugnadsarbeid og gratisarbeid som stiller opp på alt mulig. Blir imponert og engasjert for at folk er så uselvisk og gir av seg selv.

Har du en fun-fact om deg selv?

- Jeg er godt fornøyd over å ha fått to nye hofter som gjør at jeg fortsatt kan drive på med friluftslivet jeg ønsker å drive med. Fantastisk hva legevitenskapen har greid å få til.

Hva fascinerer deg?

- Kunstnere som klarer å formidle både gjennom musikk, malerkunst og litteratur. Det fascinerer meg at folk er så flinke i ting de holder på med. Veldig viktig at kunstnere får muligheten til å drive med det de ønsker å holde på med. Det har samfunnet godt av.

Hva savner du nå?

- Ingenting. Jeg savner barnebarn, men de får vi på besøk neste uke så det blir kjempegøy. Så savner jeg å få dra til fjells, men det skal jeg også få tid til. Om det er noe jeg savner nå så vet jeg at jeg uansett får det.

Hvis du fikk et ønske oppfylt, hva ville det vært?

- At verden kunne ha blitt mer rettferdig, rett og slett at vi tar ansvar. Vi må tørre å ta opp og diskutere de høyreekstreme holdningene som 22. juli for ti år tilbake førte til, fordi grumset fins fortsatt i samfunnet rundt oss.