Spitsbergen og Svalbard på 79 grader nord byr på kalde kyster.  Alpine fjell og et variert dyre- og fugleliv byr disse nordområdene på. Fangsthistorie og gruvedrift har også en rik historie. På tross av en lang og kald vinter, våkner øya i nord til liv i mai-juni måned hvert år. Her oppe i nord opplever isbjørn, fjellrev, svalbardrein og mange fugler en kort og hektisk sommer med dagslys hele døgnet. Reiseguide og arrangør av svalbardturer, Svein Wik fra Lånke hadde denne gang chartret motorseileren Arctica II. Inger Hembre var turdeltaker sammen med ni naturfotografer og selte ut Isfjorden 18.juni med kurs for nord-vest-Spitsbergen videre østover mot Hinlopenstredet.   Den over 60 fot store motorseileren la først turen innom sydspissen av Prins Karls Forland. Her dukket den første flokken hvalross opp på stranda.

Vakre fjorder fylt av is

•    Det er lenge siden isen har ligget så langt sør i møtet med Spitsbergen som denne våren. Dette skulle også komme til å prege turen vår, sier Inger som deltok blant 9 menn og en mannlig skipper.

•    På forhånd var jeg klar over at dette var en tur som skulle by på nye erfaringer og opplevelser. Jeg hadde en gang tidligere besøkt Longyearbyen og Barentsburg i sommerhalvåret. På denne turen hadde vi sett iskartet på dataskjermer og drivisen på havet ble på en måte en fin forsterkning av inntrykkene. Turen bød på skruis og ufrivillig innestenging av båten til tider, men det å takle isforholdene ble etter hvert daglig rutine for mannskap på båten og oss som turister på havet. Ankring skjedde flere ganger på isflak med is- skruer og tauverk slik at vi fulgte drivisen i visse tidsrom. Innimellom opplevde vi havtåka tett blant isflakene.

•    Under veis dukket det opp både storkobbe, finnhval, grønlandssel og hvalross opp rundt seilbåten. Flere hvalross lå på isflak og hvilte. En isbjørn hadde ytterst i drivis-beltet fanget og drept en storkobbe som igjen trakk til seg polarmåker og ismåker. Før dette hadde vi allerede møtt den første bjørnen i Raudfjorden, da på en avstand av rundt 500 meter på det nærmeste. Stillheten under alpine fjell avskåret fra verden ellers uten mobiltelefon og internett kun avbrutt av naturlyder fra tusenvis polarlomvi og alkekonger sammen med krykkjer må bare oppleves. Spesielt fascinerende synes jeg rødnebbternene var som ankommer til Svalbard og Arktis fra Antarktis, en reise på vinger fra pol til pol. På land er vegetasjonen sparsom, men vakre små alpine blomster fant vi flere steder.  Fangsthytta i Woodfjorden, Mushamna ble besøkt der vi observerte både ringgås og isbjørn. Denne bjørnen hadde et grønt nylontau rundt halsen, og fikk senere riksmedias oppmerksomhet med bilder tatt av Svein Wik forteller Inger Hembre.

Fjell, natur og dyreliv

•    Det var fint å kunne studere noe av adferden til både dyr og fugler. Vi hører derimot om at isbjørn spesielt møter utfordringer med langtransporterte miljøgifter, avfall på havet, mindre is på bakgrunn av varmere klima og flere andre utfordringer. Selv om det denne våren var en del is i nordområdet, blir dette fenomenet sjeldnere. At det er avfall i havet merket vi under møtet med en isbjørn som hadde et nylontau rundt halsen. Vi fikk også rester av en trålpose i propellen. Det er tydelig at fiskeriene er en stor forurenser. Kapteinen vår måtte dykke for å frigjøre propellen. Det er liten tvil om at nordområdene har et sårbart økosystem, sier Inger.

•    Vi så isbjørner som lot seg skli ned snøfonner, de lå i timevis på isen og slappet av eller ventet på sel. Hannbjørner gikk slik vi oppfattet det i fotsporene til binner. Bjørnene er svært gode svømmere og vanskelig å oppdage i vannet. Det ble ikke sett binner med unger på turen, de har tilhold helst på Nordaustlandet, etter som det der er flest fødehi.

•    Ja, vi opplevde at tyvjo jaget rein bort fra hekkeområdet. Rødnebbternene i Ny- Ålesund på tur nedover kysten var svært nærgående da fire av oss besøkte gruvebyen i nattetimene. I byen lå også forskningsstasjoner fra flere nasjonaliteter og verdens nordligste postkontor i et gammelt lyseblått hus. På og rundt isflak i Kongsfjorden og andre steder så vi mye teist, polarmåke og havhest. Et og annet par med hvitkinngås og flere ærfuglflokker ble sett. Ærfugl- hekkingene ved hundegårdene i Longyearbyen var en spesiell opplevelse der vi så polarrev som forsynte seg grovt i kolonien. Det var uansett polarlomvi og alkekonge sammen med havhest, krykkjer, og teist som dominerte langs seilingsleia. Lundefugl forekom sporadisk. Foran Alkehornet, ytterst i Isfjorden ble det i landstigning. Her møtte vi et valpekull polarrev.

•    Nå tror jeg det hadde passet bra med en vintertur på hundeslede. Det er uaktuelt med snøskuter for meg. Stillheten i naturen betyr mye, og det å bli en del av elementene i det alpine landskapet vil jeg gjerne føle på kroppen på nytt. Svalbard har sine kvaliteter både sommer som vinter, liten tvil om annet, avslutter Inger Hembre fra Hegra som gjerne tar en ny utfordrende tur i nær fremtid. Da helst med fjell som omgivelser slik hun har opplevde både på Kilimanjaro, Galdhøpiggen og på Snøhetta for å nevne noen av hennes destinasjoner. Som godt voksen dro hun også en gang ut som backpacker til Australia.

Mer om Svalbard:

Svalbard er et av Europas største villmarksområder. Om lag 65 prosent av landarealet på 61 020 kvadratkilometer er vernet, ifølge Norsk polarinstitutt. Bebyggelser i tillegg til Longyearbyen er forskningsstasjoner og de russiske gruvesamfunn Barentsburg og Pyramiden. Ny-Ålesund og bebyggelse i forbindelse med gruvedrift i Sveagruva. Fangsthytter og private hytter er lokalisert flere steder. Hele øygruppen administreres av sysselmannen på Svalbard. Øyene ble først tatt i bruk som en hvalfangst- og hvalrossfangstbase i det 16. og 17. århundre, men ble etterhvert forlatt da fangsten på havet avtok. Den første kjente norske overvintring var på 1890-tallet på halvmåneøya i øst.  I begynnelsen av det 19. århundre begynte gruvedrift etter kull, noe som førte til at flere samfunn ble etablert på øygruppa. Under krigen ble Longyearbyen skutt i brann sammen med flere gruver. Med Svalbardtraktaten av 9.februar 1920, og med Svalbardloven av 1925 ble øygruppen en fullstendig del av kongeriket Norge. Lokalsamfunnet i LB fungerer på en måte som en småby på fastlandet med de fleste tjenester tilgjengelig. Området er hjemmet til 3000 isbjørn og rundt 2500 mennesker.