Driften av Britannia hadde Olav Thon overtatt 1. juli 2013. Han var interessert i å skape en ny utvikling på hotellet etter noen krevende år. Og i oktober 2014 gikk Olav Thon i kompaniskap med Odd Reitan og overtok eierskapet av hele eiendommen. 15. oktober 2013 startet jeg på Britannia og familien flyttet etter på nyåret. Da hadde vi kjøpt hus på Pappenheim som vi er veldig godt fornøyd med.

Sesonger

Britannia lever med sesongsvingninger. I de siste par månedene før jul er det veldig stor aktivitet. Da trenger vi ekstra mannskap i tillegg til rundt 180 ansatte fordelt på 115 årsverk. Men foran jul kan vi være totalt 210 – 15 medarbeidere for å betjene alle gjestene. Det kan være opp til 800 på en dag. Da jeg tiltrådte oktober 2013, ble jeg kastet rett inn en toppsesong med hektisk aktivitet.

Men nyåret ga en annen hverdag med mer tid til å tenke på vegen videre. Med inspirasjon fra Bristol ønsket Olav umiddelbart å etablere en bibliotekbar. Den kan være til bruk for hotellets gjester og andre besøkende som stikker innom for smørbrød og kaffe i selskap med en samtalepartner eller en avis. Det er trivelig å sitte i bibliotekbaren som er åpen for alle.

 Historisk sus

Kurs og konferanser i en hyggelig ramme med historisk sus er viktig for hotellets daglige drift. Det viser også navnene på rommene som er valgt: «Michelsen», «Wedel Jarlsberg», «Apotekerveita», «Bleken», «Britannia Hall», «Dronning Maud», «Eggen», «Gullvåg», «Haakon VII», «Nidaros», «Nidelven», «Stensrud», «Tellefsen», «Trampe», «Palmehaven» og «Speilsalen». Tyskerne overtok Britannia under krigen, men lot den inngraverte Davidstjerna på gelendrene stå.

Noen stusser kanskje over navnet «Trampe». Men her har Trondheim virkelig klart å skape sin egen oppfinnelse som vekker stor interesse. Bosatt på Pappenheim kan jeg se hvordan turistene strømmer til med sine kamera for å fange syklister på veg opp bakken med ekstra drivkraft. Dette er et fenomen som har vakt stor interesse. Med bilder fra sykkelheisen spres budskapet om Trondheim ut i den store verden. På denne bakgrunn ønsker vi å hedre oppfinnelsen med sitt eget rom i visshet om at «Trampe» er på CNNs topp 7 liste over verdens kuleste transportmiddel.

Britannias status

Vi nyter godt av vårt velkjente navn for det er ingen andre som kan kalle seg Britannia. Jeg liker veldig godt å arbeide i et hotell med historisk klang. Men samtidig må hotellet henge med i utviklingen.

Jeg bruker ordet «utvikling» som er mer positivt ladet enn «endring». Palmehaven skiller seg ut. Palmene måtte på plass igjen. Det fikk vi ordnet. Samtidig er det viktig å bevare litt av finessen i salongene som etter hvert blir pusset opp. Men det skal gjøres med nennsom hånd og gode materialvalg.

- Hvordan er det å komme inn i et slikt miljø?

- Jo, det er litt spesielt for en 32 år ung mann å komme inn som direktør for et rutinert personale med folk som har arbeidet her siden før jeg ble født. Derfor har jeg gått til oppgaven med stor ydmykhet. Personalet er så viktig for et hotell. Det er viktig å bli godt kjent med hver enkelt medarbeider. Det er min oppgave å være leder og stake ut vegen videre.

 Nye løsninger

Da kan vi ikke gjenta gårsdagens løsninger. Britannia hadde kommet til et punkt med behov for fornyelse da Olav Thon overtok ansvaret for driften. Offensive investeringer i gode tider ble tyngre å bære etter finanskrisen i 2008.

Jeg må treffe beslutninger som ikke nødvendigvis blir bifalt av alle. Men dette er min stil og dette tror jeg på for å skape et best mulig hotell som nyter godt av mange faste gjester. Det henger sammen med best mulig service som fortsatt skal være vårt varemerke.

Baker

Som guttunge var jeg tidlig opptatt av håndverk og ville først bli baker. Det førte tidlig til arbeid hos baker Holm i arbeidsuka på ungdomsskolen og senere i feriene. Jeg oppdaget imidlertid raskt at yrket hadde fått et annet maskinelt preg enn håndverket jeg drømte om.

Men jeg ville fortsatt holde på med mat. Vi var kommet til slutten av tida på Stokkan ungdomsskole og jeg måtte bestemme meg: Hva skulle jeg gjøre videre? Jeg var opptatt av å ta et avgjørende valg for framtida her og nå. Jeg ville inn i et håndverk framfor å gå ytterligere tre år på skolen uten å vite hva jeg skulle bli, forteller Arne Marius.

Skole på Skatval

Derfor søkte jeg Ole Vig vgs. avd. Skatval, Hotell og Næringsmiddelfag i lokalene til den tidligere Husmorskolen for å gå kokkelinja etter at jeg var ferdig på Stokkan ungdomsskole sommeren 1997. Men en av lærerne diskuterte den beslutningen med meg. Det var Jan Kåre Sundal som ble min store inspirator. Han lyttet til mine argumenter, men trakk en annen konklusjon. Jan Kåre anbefalte meg heller å begynne på linja som servitør.

Jeg har aldri innrømmet en langsiktig målsetting for mitt arbeid i hotellbransjen. Men jeg er ikke sikker på om det er sant. Det må være en grunn til at jeg i en alder av 32 år ble direktør på et av landets flotteste hoteller. Jo, det var kanskje en ambisjon å komme inn i hotellbransjen selv om jeg aldri sa det høyt verken for andre eller for meg selv, innrømmer Arne Marius i dag.

 Trivsel

- Etter to år på skolen kom jeg 18 år gammel i 1999 som lærling til Oslo. Det ble et brått skifte fra skole i mammas fredelige hjembygd til lærlingetid i Oslo. Jeg opplevde en helt annen ramme rundt hverdagen som ga anledning til å lære mye. Jeg arbeidet som servitør i sju år og hadde også 1 års opphold som kystjeger i Harstad i gode år fram til 2007.

Innimellom var jeg hovmester, men titler var jeg ikke så opptatt av. Trivsel på arbeidsplassen var viktigere og dette er en bransje med muligheter. I 2005 gikk jeg en videregående skole på Ekeberg for å få studiekompetanse. I mine yrkesvalg har jeg hatt stor nytte av realkompetansen. Men jeg ville ha en studiekompetanse å falle tilbake på dersom jeg en gang skulle bli tvunget til å skifte yrke. Det er trivelig med kunnskap som ikke er noen tung bør å bære.

 Driftssjef

I 2007 var jeg 26 år gammel. Da søkte og fikk jeg stillingen som restaurantsjef. Jeg gikk til oppgaven med stor ydmykhet. Det var en bratt læringskurve med ansvar for over 40 personer og ikke minst fordeling av arbeidstid. Jeg sugde til meg alle inntrykk i en krevende jobb som også åpnet nye muligheter.

Den muligheten kom i 2010. Da ble jeg oppfordret om å søke stillingen som driftssjef på Bristol. Det ga anledning til å tilegne meg ny kunnskap. Det var i den stillingen jeg ble bedt om å søke direktørjobben på Britannia. Men etter ansettelsen i Trondheim måtte jeg fortsette i Oslo inntil Bristol hadde funnet min etterfølger.

Møte med Britannia

Det var spennende å møte Britannia, men det var ikke vanskelig å se behov for justeringer og utvikling. Jeg måtte bli kjent med tenkesettet til de ansatte. Forleden feiret vi at Jostein har arbeidet på Britannia i 45 år siden starten av 70 – tallet. Det gjelder å bygge noe sammen med folk.

- Hvordan er det med rekrutteringen?

- Nå er det meget gledelig at NHO merker økning i søkertallet til kokk- og servitørutdanningen som ikke har hatt den anseelsen faget fortjener. Det settes for lite pris på godt håndverk. Næringen er avhengig av utenlandsk arbeidskraft.

I Norge er altfor mye fokusert på pris. Det er ikke noe problem å finne billige løsninger, men det går ut over kvaliteten. Jeg har for øvrig et eget støtteapparat i Revenue Management som står for innkjøpsavtaler og beregner priser. Dessuten har jeg god støtte fra Markedsavdelingen gjennom Thon Hotels sentralt.

Solide eiere

Det gir en ekstra ro med to av Norges rikeste menn som solide eiere i ryggen. Olav Thon ringer og spør hvordan det går. Han har god oversikt over den økonomiske utviklingen. Odd Reitan følger også spent med. Eierne tenker langsiktig. Olav Thon har aldri perspektiv som er kortere enn ti år. Med Thon Hotels har vi en solid organisasjon i ryggen.

Det er en stor oppgave å bli kjent med en bygningsmasse på 22.000 kvm. Jeg møter stadig noe nytt. Men du skal ikke gå omkring lenge før du ser hva som kan forbedres. Jeg har en fordel av å kjenne Hotel Bristol i Oslo som har mange fellestrekk. Her er bibliotekbaren en institusjon.

Samlet har Britannias rundt 180 ansatte fordelt på om lag 115 årsverk stor kompetanse med sine spesialiteter. Jeg har aldri hatt noe mål om å være spesialist på alt og kan ikke fortape meg i detaljer. Men jeg skal vite hva som er relevant og vite hvor jeg kan skaffe meg nødvendig og pålitelig informasjon.

Det er spennende å jobbe blant så mange dyktige fagfolk, sier Arne Marius med stoisk ro og god tid i hele sitt vesen selv om han møter deg med raske skritt og tar to og to skritt i trappa når han følger fotografen.

- Hvor lenge skal Britannia pusse opp?

- Vi må ta den tiden vi trenger. Jeg har en klar idé om hvordan hotellet skal fremstå. Men jeg vil ikke presse gjennom hurtige løsninger bare for å gi en bedre fasade. Arbeidet skal utføres med kompetanse av dyktige fagfolk. Men i løpet av tre år skal vi komme langt, sier Arne Marius som synes det er hyggelig å komme tilbake til Trøndelag selv om mange jevnaldrende har flyttet ut.

- For tilbake i Trøndelag er det som å komme til en oase. Det gjelder ikke minst maten. Når du hører navn som Røros, Verdal og Inderøy er det så du får vann i munnen. Med gode råvarer kan vi tilberede et smakfullt og lekkert kjøkken.

Vi kan være stolte av det trønderske matfatet. Derfor vil jeg være aktiv for å snakke fram Trondheim og Trøndelag. Og nå er det svært spennende med Kimen i Stjørdal. Samlet skal Trøndelag bli enda bedre for de tilreisende.

Og her skal Britannia være et hjerte. Sammen er det vår oppgave å tilby kundene hyggelige opplevelser. Det er min oppgave å se det store bildet. Britannia er noe eget for mange familier. Her har foreldre feiret barnedåp, senere konfirmasjon og bryllup for sine barn. Her er også samvær etter begravelser for å markere livets slutt. På denne måten blir Britannia noe eget for svært mange.

Det er vi stolte av, sier Arne Marius Berg.