Tårnet er 45 meter høyt med spiret. Etter at det ble oppført omkring år 1100, skulle det vise seg at det var for tungt. Grunnen sviktet - og tårnet begynte å helle mot vest. For å hindre en katastrofe ble øvre del av tårnet revet omkring år 1250, og deretter bygget opp igjen. Denne gangen etter loddesnoren, og med tynnere murer for å lette vekten. Tårnet heller i dag ca. 70 cm, men det synes nå å være stabilt.

De fleste kjenner det skjeve tårnet fra utsiden. Men hvordan ser det ut på innsiden?

Døren åpnes

Kirkeverge Oddbjørn Eide er mannen som skal avsløre tårnets indre hemmeligheter for oss. Den tidligere politimannen er i god fysisk form, og lar seg ikke skremme av en formiddagstur i kirketårnet!

Når vi kommer inn i kirken, møter vi tre flotte og spreke ungdommer: Erika Bue, Jens B. Aamodt og Aurora Arnstad. De går danselinja på Ole Vig vgs., og har nettopp avsluttet øvelsen før en forestilling som skal finne sted i kirken om noen dager. Kirkevergen spør ungdommene om de har lyst til å bli med oss opp i tårnet, og de svarer begeistret: JA!

 I tårnfotens sydvestlige hjørne finner vi døren som nå skal låses opp: Den gamle døren blir åpnet akkompagnert av dørhengslenes sørgmodige knirk. Til syne kommer en smal sjakt med en vindeltrapp som snurrer seg oppover det 28 meter høye murtårnet. Oddbjørn Eide skal lede an i den 108 trappetrinn lange ferden opp til toppen av tårnet.

– Jeg håper dere ikke har klaustrofobi, sier Oddbjørn før han smetter inn døråpningen – og forsvinner opp den nesten tusen år gamle trappesjakten.

I vindeltrappen

Det er veldig trangt, og de smale trinnene er runde og glatte som en følge av århundrer med ferdsel. Journalisten har egentlig mest lyst til å snu, men bak ham kommer tre modige ungdommer som ikke ser mørkt på å fullføre ferden opp til tårnets topp! Det er ingen nåde, journalisten må fortsette! De grove murveggene river mot klærne, og man må bøye seg ned for å være sikker på at man ikke slår hodet. Journalisten forsøker å ta noen bilder underveis, men blitsen på det lille kameraet er nesten sjanseløs mot mørket som nå omslutter oss.

Etter 55 trinn kommer vi til den delen av tårnet som ble revet og gjenoppbygget på 1200-tallet. Her må vi ta oss gjennom en smal passasje som fører til tårnets sydøstlige hjørne, hvor vindeltrappens siste etappe starter. Der finner vi også inngangen til tårnets mystiske midtrom. Midtrommet ble aldri fullført, muligens på grunn av tårnets ombygging på 1200-tallet. Kirkevergen advarer oss mot å gå inn i rommet, for gulvet er ikke sikkert. Vi nøyer oss med å gløtte inn i det mørke og skumle rommet før vi går videre opp vindeltrappen.

I tårnets topp

Når vi ankommer klokkestuen, blir vi ønsket velkommen av en fugl som har forvillet seg inn en av tårnets mange åpninger. Men den er ikke særlig selskapssyk, og flakser videre opp i tårnet. Det er imponerende dimensjoner over bjelkene i tårnet! Mens journalisten blir stående og fomle med innstillingene på kameraet han nylig har anskaffet, tar kirkevergen med seg de spreke ungdommene – som åpenbart ikke lider av høydeskrekk – på en tur opp på bjelkene over kirkeklokkene.

I klokkestuen henger det tre klokker: De to minste er fra 1673, og veier henholdsvis 167 og 250 kilo. Storklokken fra 1705 veier ca. 600 kilo. Alle klokkene ble støpt ved familien Kesslers klokkestøperi i Trondheim. Da den gamle storklokken sprakk, skulle bygdefolket forsøke å ta den ned for å transportere klokken til Trondheim for omstøping.

Men den var for tung og de måtte ha hjelp. Klokkestøper Kessler sendte da sin mestersvenn hit for å hjelpe bygdefolket. Han var en praktisk mann, og slo i stykker klokken oppe i tårnet! Den skulle jo likevel støpes om! Hvordan det gikk med hørselen hans, sier kildene ingen ting om.

I eldre dager måtte man trekke i klokkestrenger når klokkene skulle ringe, men i 1971 ble det montert et elektrisk ringeanlegg.

Ungdommene er vel nede fra klatreturen, og rekker akkurat å bli tatt bilde av før de må forlate oss. De piler ned trappesjakten mens journalisten og kirkevergen blir igjen for å studere flere detaljer i tårnet.

Tårnuret kan man ikke datere med sikkerhet. På tallskiven står det: ANNO 1794, men det ble skrevet i forbindelse med en reparasjon av uret dette året. Urverket er trolig fra begynnelsen av 1700-tallet. I dag er det et moderne elektrisk urverk som driver den enslige timeviseren.

Det nåværende tårntaket ble bygget i 1774, og Erich Must stod for finansieringen. Den barokk-inspirerte kulen øverst i tårnet var trolig en svært kostbar detalj. Enkelte har ment at tårnets utforming ikke passer til kirkens øvrige arkitektur, og så sent som i 1918 ble det av fagfolk tatt til orde for at tårnet burde ombygges til et enkelt pyramidetårn.

 Krevende vedlikehold

Kirkevergen kan fortelle om store utfordringer knyttet til vedlikeholdet av tårnets tak: – Kobberplatene på taket har i utgangspunktet en levetid på hundre år. Men nå er det 125 år siden de sist ble skiftet ut, og vi står nå foran en omfattende restaurering av tårntaket, forteller kirkevergen som må be om økonomiske tilskudd til prosjektet: – Vi har en god dialog med Stjørdal kommune, og vi har fått signaler om at de er villige til å bidra så godt det lar seg gjøre for å finansiere restaureringen, sier kirkevergen som forteller at mange norske kommuner sliter med vedlikeholdet av sine gamle kirkebygg. Han mener at staten burde ta et større ansvar:

– Vedlikeholdet av Norges 28 stavkirker er fullfinansiert av staten, og det burde derfor også være mulig å bidra med litt midler til de eldste steinkirkene. Værnes kirke er i nasjonal sammenheng i en særstilling med hensyn til alder og hvor godt den er bevart, sier kirkeverge Oddbjørn Eide som understreker at han opplever sin jobb som både givende og positiv – på tross av store utfordringer!

Det har vært en begivenhetsrik tur i kirketårnet. Før vi starter på nedturen tar vi oss tid til å beundre den flotte utsikten fra de kløverbladformede lydåpningene.

Er det Huldra vi ser der borte i skogholtet?