Redaksjonen

I denne ukens papirutgave av Stjørdals-Nytt har vi ekstra mye lesestoff om landbruk i Værnesregionen. Flere av artiklene handler om unge gårdbrukere som har tatt over familiegården, eller som har planer om å ta over familiegården.

Det har vært en etterjulsvinter og en vår som har minnet oss på viktigheten av å være selvforsynt. Viktigheten av å ha tilstrekkelig med varer og tjenester innenfor egen region og eget land har blitt dokumentert gjennom koronakrisen. Derfor har det så utrolig stor betydning at mange har både lyst, ambisjoner og vilje til å ta fatt på den store jobben det faktisk er å drive våre primærnæringer videre, både i dagens og framtidige generasjoner.

Odelsjenter og -gutter vokser opp med tidlige morgener, kveldsarbeid og krav som stilles fra man er temmelig liten. Historisk sett er det lite som tyder på at barn og ungdommer har vondt av noen av de tingene. Men desto mer gledelig er det å se at nye generasjoner står klare til å bringe arven videre som 16-åringen Julie Engan, at de tør å satse inn i framtiden som 27-åringen Ola Fuglem og at de tør å tenke helt nytt – og litt vilt – som ekteparet Steinvik har gjort nede ved Steinvikholmen.

Det er da det er så ekstremt viktig at rammebetingelsene og mulighetene er der. Det er storsamfunnets plikt å legge forholdene til rette, slik at framtidige generasjoner både kan drifte jordbruket videre, at forbrukerne i kommende generasjoner får nyte godt av dette og som en hyggelig bieffekt; at kulturlandskapet tas vare på.

Koronakrisen har satt oss på mange prøver. Sammen har vi taklet mange av dem på en god måte. Samtidig har pandemien også blottlagt sårbarheten vår. Tenk om… Ja, tenk om viruset hadde vært enda mer aggressivt, - da ville konsekvensene blitt betydelig mer dramatisk.

Vi har tidligere på denne plassen tatt til orde for lokal patriotisme knyttet opp mot lokal handel. Det å bruke nærbutikken, den lokale nisjeforretningen, den lokale håndverkeren og de lokale tjenesteyterne. Det er disse vi trenger som dersom vi blir rammet igjen, og muligens enda hardere enn denne gang. Og aller mest trenger vi produsentene. De som sørger for mat og drikke på bordene våre hver eneste dag. Vi trenger produsentene på Julseth Østre, på Selbustrand og på Skatval. Og vi trenger dyktige, ambisiøse, tøffe, arbeidsomme produsenter i hver ei bygd og hver en by.

Landbrukspolitikk er ikke enkelt, men det er ekstremt viktig. Primærnæringene har hatt store utfordringer, de har blitt presset fra mange bauger og kanter. De siste månedene har med all tydelighet dokumentert viktigheten av at vi er mest mulig selvforsynt. Produsentene våre har blitt færre og større, men alle de som tør å investere stort for framtiden fortjener at rammebetingelsene er både gode nok og langsiktige nok. Det er faktisk disse, i Lånke, på Selbustrand, på Frosta, i Meråker og overalt, som skal sørge for at vi er tilstrekkelig selvforsynt når neste pandemi og krise slår innover landet. For det er dessverre et spørsmål om når, - ikke om.