tommy
Nettredaksjonen
Her oppe i bratthalla kom en familie fra Leinstrand og slo seg ned. Nå vil vel kanskje noen si, og tro, at dette ikke er noe særsyn. Vi har mange steinalderboplasser rundt om i landet. Nå er det ikke snakk om steinalderen, men siste halvdel av 1800-tallet. For å oppsøke Jørgenhiet tar du av mot høyre i Ulvik-korsen på Frosta, ta så andre vei til høyre, det står forresten et skilt med «Jørgenhiet». Og stien opp til berget er også skiltet.
Oppe i selve Jørgenhiet har Frosta historielag satt opp et skilt som forteller oss litt om stedet og folkene som bodde her.
«Her bodde Jørgen Gunerius Jonsen Mestugun født i 1838, død i 1898. Elen Martha Tobiasdatter Trofeten født i 1846, død i 1920, og hennes sønn Peter Olsen født 1869 død i 1955. Året er 1871, Elen og Jørgen ble gift samme år og fikk åtte barn, tre jenter og fem gutter.
De kom med robåt fra Leinstrand til Frosta, og i den første tiden bodde de under båthvelvet nede ved sjøen. Senere flyttet de hit opp. Som yttervegg hadde de spent opp et seil mellom bakken og det utoverhengende berget.
Like før jul kom gårdbruker Johan Arnt Rasmusen Stene på besøk, og han tilbød den husvære i mastu på gården – de flyttet så dit. Elen og Jørgen var også «logerende» som inderster (de fattigste) i forskjellige heimer, og bodde også ei tid i et sommerfjøs. Her ble og et stort segl tatt i bruk for å minske på trekken gjennom veggene om vinteren.
Mot slutten av 1870-åra fikk Jørgen og familien sin egen stue oppsatt i Bekkadalen ca. 600 m nordøst på gården Stene. Plassen er utryddet, men tomta etter stua er fortsatt synlig.
Ja, så langt historien om Jørgenhiet, som så avgjort fortjener et besøk. Vi tok en stille stund, og hadde store problemer med å se for oss de forholdene denne fattige familien hadde som sitt «hjem». Et spørsmål kommer også naturlig. Hvordan ville jula og vinteren ha blitt, om ikke bonden på Stene hadde tatt ansvar?