Sist uke sprakk nyheten som har satt både sinne og sorg i kok hos flere. Lukas stiftelsen avvikler med umiddelbar virkning sitt palliative tilbud i Malvik. Et sted hvor alvorlige syke og døende mennesker har kunne fått den pleien, omsorgen og roen de har hatt behov for.

Siden oppstarten i 2019 har hospicet fått øremerkede midler fra staten, men i fjor ble denne fjernet av Helseministeren, som i utgangspunktet kjempet for tilbudet som ble etablert som et femårig prosjekt av Helsedirektoratet. Nå er pengebingen tom, og dette vil få særlig konsekvenser for døende, pårørende og ikke minst de mange ansatte som har viet sitt yrkesliv til denne viktige jobben.

Jeg har selv møtt flere av dem. Både de som vet deres tid snart er omme, de mange pårørende som kunne reise hjem i vel viten om at deres nærmeste ikke kunne blitt bedre ivaretatt og de varme ansatte, som står med begge bena plantet foran perleporten hver dag og som ikke minst har hatt tid til å gi disse menneskene den varmen og omsorgen.

At et slikt tilbud forsvinner, bør vekke sterke følelser i folk. Likevel er det nesten stilt fra medienorge, fra politikere og høyere makter. Vi godtar det som kommer til oss, men er vi klare over hva vi mister? Det finnes mange eksempler på at pårørende ikke når frem i tide for å si adjø når sine nærmeste dør. Noen dør også alene fordi helsepersonell har flere å ta seg av i samme tidsrom.

I 2017 var det over 40 palliative enheter i sykehjem og 100 øremerkete senger for palliative pasienter i sykehjem, men bare fire hospice her til lands. De øremerkede midlene som har gått til Lukas stiftelsen, er blitt sagt skal fordeles rundt. At de skal gå til alle, men vil en fordeling gjøre det som skal være et helhetlig tilbud bedre? Vil vi få samme resultat, eller vil vi sitte igjen med et halvgodt tilbud? Ikke minst: Har vi råd til et halvgodt tilbud? eller handler det om at vi ikke vil sette av nok penger til et godt tilbud?

Jeg håper at disse spørsmålene er noe regjeringen har stilt seg, mens de har sittet og avgjort hvordan midler skal fordeles. Hvordan vi forlater verden betyr noe. Det er viktig for den som er syk og vet deres tid snart er over, og det er viktig for de som skal sitte igjen. Et liv påvirker mange liv, og hvordan de vi er glade i forlater den, vil sitte i oss gjennom resten av våre liv.

Det er ikke slik at alle kan dø hjemme, eller vil dø i et hjem hvor resten av familien skal fortsette livet etterpå. For det er ikke kun eldre på omsorgssenter som berøres, det er også barnefamilier. Dette tilbudet har vært for alle, i alle aldre. De fleste av oss kjenner noen som lever med, eller har levd med alvorlig sykdom. Hvordan har vi ønske om at deres siste dager skal bli? og hvor viktig vil akkurat den behandlingen være for oss som blir sittende igjen?

Til syvende og sist: Har det noe å si hvordan vi lever, hvis det ikke betyr noe hvordan vi dør? Jeg vet hvert fall med meg selv at hvis jeg noen gang skulle havne i den situasjonen, skulle jeg ønske jeg kunne ringe i ei snor og at noen tok seg tid til meg, uansett hva det skulle gjelde. Og ikke minst, at de rundt meg ikke trengte å bekymre seg for akkurat det.