Skrevet av Stian Stensland, førsteamanuensis, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
Bekkene gir naturmangfold, rekreasjon og flomhåndtering. Dessverre er svært mange bekker ødelagte gjennom kanalisering, fiskevandringsbarrierer, kantskogfjerning, og bekkelukkinger. I FNs tiår for naturrestaurering må vi starte gjenopprettinga.
«Ivar, gå ned i bekken etter fisk til middag». Det fikk morfar høre da han vokste opp i Verdal for 100 år siden. Ungene lekte i bekkekanten. Fisket stingsild, flyndre, ål, bekkørret og stor sjøørret. Det yret av liv. I dag er «morfarbekken» og mange bekker nærmest fisketomme. Andre steder foregår fortsatt høstens vakreste eventyr i kveldsmørket, sjøørretens gyting i små bekker, for fullt.
Bekkene med kantskog er grønne korridorer der dyr og planter i vann og på land kan leve og forflytte seg mellom større naturområder i et ellers ensformig jordbruks- eller bylandskap. Bekkene og kantskogen minsker erosjon og utvasking av matjord og næringsstoffer fra åkeren. Planter, alger og bunndyr som elvemusling og knottlarver renser vannet.
En velfungerende bekk produserer sjøørret som sportsfiskere setter av tid og penger for å fiske i fjord eller elv. Eksempelvis til glede for lokalt næringsliv i prosjekt Sjøørret Sørlandet. Stiklestad skole og Vestby videregående tar klasserommet ut i bekken for å stimulere til læring om og forvalteransvar for natur og miljø. Andre økosystemtjenester som bekken gir er ørretsafari for å se gytefisk i høstmørket, leting etter bunndyr/insekter, fuglekikking og turgåing.
Barndommens bekk, slik den var for morfar, er ikke lenger. Etter krigen skulle landet bygges. Bekkene måtte vike for byutvikling, jordbruk og samferdsel. De ble kanalisert, gjenlagt i rør og krysset av veier. Fra 1959 av fikk man offentlig tilskudd for å legge bekker i rør. Målet var effektivitet i jordbruket med større og lettdrevne åkre. Myr, våtmark og dammer ble drenert eller fylt opp i stor stil. I Østfold fylke anslås 1600 km med bekker og vannfylte grøfter lukket siden 60-tallet. Fra 1990-tallet har bekkelukking vært søknadspliktig, og nærmest stoppet opp. Imidlertid har vi ikke kommet så langt at vi har åpnet opp bekker i særlig grad. Fortidens synder består.
Sjøørret og bunndyr er to indikatorer som forteller økologisk tilstand i en bekk. I svært mange bekker er den økologiske tilstanden langt fra «god» slik målet er i vannforskriften. Bekkelukkinger, kanalisering og vandringsbarrierer (eks. veikulverter, dammer) har redusert tilgjengelig areal for fisken. Kvaliteten på restarealet har blitt dårligere ved kanalisering, fjerning av kantskog, død ved og grove steiner i bekken som ga skygge, mat og skjul. Videre tilførsel av jord, næringsstoffer og forurensning fra jordbruk og bebygde areal. Hyppigere flom/tørke, og fiskedød i varme somre skjer når myr som porsjonerte ut vannet dyrkes opp, grøntarealer asfalteres/ bebygges, og skog grøftes.
NMBU og lokale aktører har fra 2015 forsket i Verdalsvassdragets førti sjøørretbekker. Ungfiskproduksjonen er redusert med minst 80 % siden krigen og før de store driftsendringene i jordbruket. Fra Orkla, Gaula og bykommunene Trondheim og Bergen finnes det like deprimerende tall. Situasjonen er nok ikke bedre i andre landsdeler med intensivt jordbruk eller stor befolkning.
Legger man på oppdrettspåvirkning med lakselus i sjøen blir situasjonen for sjøørretbestandene ekstra ille. Mindre en fjerdedel av 1251 vurderte sjøørretbestander har minst god tilstand. I elvene rundt Trondheimsfjorden har fiske etter sjøørret vært forbudt siden 2009.
FNs tiår for naturrestaurering er startet. Sist høst kom en nasjonal strategisk plan for restaurering av vassdrag. Målet er å restaurere minst 15 prosent av forringede vassdrag innen 2030. I løpet av 2022 er det varslet en oppfølgende handlingsplan. I Danmark og Sverige gjøres store og utallige små restaureringsprosjekt. Danskene åpner mange bekker. Norge er fortsatt i startgropa på bekkeåpninger og -restaureringer. I Oslo åpnes imidlertid vassdrag etter mange tiår i skjul. Ivrige jeger- og fiskerforeninger, grunneiere, og frivillige rundt Oslofjorden, Rogaland, Sørlandet og Trøndelag går foran og samarbeider med offentlig forvaltning om å fjerne vandringsbarrier for sjøørret, legge ut gytegrus og skjulsteiner, samt plante trær.