Hele samfunn samles, medmenneskelighet og omsorg er til å føle og ta på. Kjente og ukjente slår ring om hverandre, - eller i hvert fall nesten. Under overflaten er det noe fryktelig galt. Hvor mange ganger skal dette skje før noe - eller noen, settes til veggs. Jeg registrerer hjerter som florerer i kommentarfelt, og det som slår meg er:
Hvor var hjertet når de ba om hjelp? Når de gjentatte ganger fortalte at verden var for tung, hvor var hjertet ditt da? Hvor mange liv gikk tapt denne sommeren? Hvor mange liv dette året?
Det er så kaldt, - og da er det ikke temperaturen ute vi snakker om. Det er «hjelpeapparatet» som gang på gang svikter her. Det er ikke folk selv som tar liv, det er jakten på å holde budsjetter, systemsvikt og tilbud som ikke er gode nok. Det er de som sitter og forteller at situasjonen er overkommelig, og som hylles for å overholde budsjettene, som tar liv.
Til gjengjeld er det heller ikke de som sitter med en tom stol ved kjøkkenbordet hver dag, ved alle julemiddager og bursdager. Alltid en tom plass i sofaen blant venner, som ikke kan erstattes. Det er ikke de som må fylle en kirke med mennesker, fordi de som så inderlig trengte hjelp, ikke her her lengre. Det lekes med liv og sinn som allerede er så mørke, at de selv ikke vet hvor verdifulle de er.
Deres jobb er å sikre at disse menneskene får hjelp når de ber om det. Sprekker budsjettet, eller «herberget» er fullt, så er det deres ansvar og deres jobb å varsle dette videre, så endringer kan skje. Ansvar skal plasseres, også når det går galt. Møter man motstand lengre opp i systemet, da skal det varsles over hodene. Vi er ferdige med neddyssinga!
Slik er man med på å bidra til endring. Er du mest opptatt av å være flink og lydig, ja da foreslår jeg et yrkesbytte. Kanskje som ambulansepersonell, kanskje som politi, kanskje som brannvesen, prest eller et friår i en frivillig hjelpeorganisasjon. Kanskje får dere da se hverdagen til de som sliter tungt, og det de går igjennom, - alle de som hevdes å ha fått den hjelpa de faktisk aldri fikk.
Systemet du har rundt deg skal være der for deg, og du skal være trygg på at det fungerer, og du skal aldri gi deg på det. Du skal aldri ta en telefon og måtte godta at du ikke får hjelp hvis du trenger det. Ditt liv er viktig. Det å godta et nei når det står om ditt liv, skal aldri være et alternativ.
Det snakkes om ventelister. Det snakkes om lavterskel. Vi tenker at de som sliter burde kommet før, men hvis historien har lært oss noe som helst, vet vi at dette ikke er realiteten. Likevel sitter vi her og snakker om å ta den telefonen. Når den telefonen blir tatt, da er det alvor. Jeg spør dere som sitter med ansvar for psykisk helse i Stjørdal kommune: Kan dere sitte her i dag å påstå at det tilbudet som eksisterer i dag er godt nok? Er det godt nok -HVER dag, -HVER kveld, -HVER helg, -HVER ferie? Er tilbudet tilgjengelig for alle - i alle aldre? Er det godt nok, til at skoleelever kan gå å snakke med noen, uten å havne på den fordømte ventelista, eller bli avvist? Hvis svaret er nei, har dere en jobb å gjøre. Hvis svaret er ja, bytt jobb!
Og dere som sitter og avviser disse menneskene, dere skal ikke sitte å fortelle, at dere har gjort alt som gjøres kunne. Dere skal ikke skrive hjerter på FB-vegger, dere skal stå fram å fortelle at det ikke er godt nok. For dere ser, dere vet. Dere skal ikke spørre om du kanskje holder ut en dag til, for den vurderingsevnen kan ha forsvunnet for lengst. Dere har ansvar for folket, ikke budsjettet. Dere går inn i jobbene for å hjelpe, og dere er satt til å gjøre akkurat det. Men noen må reise seg å gå i bresjen for de mange andre.
Det er for sent å si at situasjonen ikke er slik, og det er for sent å si at de fleste får hjelp. Det er for sent å skryte høyt og bredt over tilbud, fasiliteter og annet. Ingen bryr seg om at gulvene er laget av porselen og taket av hellig glass, at det blir spyttet inn flere millioner kroner på veggdekorasjoner, -så lenge familiemedlemmene må stå på månedslange ventelister - og utfallet av dette alt for ofte ender i dødsannonser.
Nå er tiden inne for endring, og dere som sitter med ansvar bør sørge for at det er mulig. Dere bør kjenne deres ansvar. Vi har ikke bruk for folk som sitter og får klapp på skulderen. Vi har bruk for folk med ryggrad, - som hver dag kjemper for at de som trenger får hjelp,- ikke en plass på ei venteliste.
