Skrevet av Oddvar Nergård, rektor Hegra barneskole – og medlem i Utdanningsforbundet

En flott høstmorgen, glade og forventningsfulle barn i møte med lærere - og hverandre, klare til å fortsette skoleåret, klar til en normalisert hverdag! Det er godt å se dette. Det viser hvor viktig skolen er for barna og samfunnet ellers- både på kort og lang sikt! Men signalene som ligger i regjeringens beslutning om å innføre tvungen lønnsnemd kaster skygger over dette, og viser at myndighetene ikke tar hensyn til de langsiktige virkningene vi opplever av ikke å satse på skolen. Resultatet ser vi gjennom mangelen av kvalifisert personale, en flukt fra yrket og dramatisk sviktende rekruttering til studiet.

Det er sagt og skrevet mye om lærerstreiken i høst – og med rette egentlig, - fordi denne streiken har berørt hele Norge! Ikke bare folk som skal på ferie denne gangen, men alle har fått føling med dette på et eller annet vis. Det som har gått igjen er bekymring for elevenes ve og vel, deres psykiske helse og alle andre faktorer som spiller inn for at barn og unge skal ha et godt liv. Jeg er sikker på at alle som jobber i skolen har delt disse bekymringene, - og er det noen som heller ville stått i klasserommet enn å være i streik, så var det de streikerammede lærerne. Mange av dem sto i dette siden juni.

Vi ser også helt klart at det har vært en tung byrde å bære for de mange barna som ble rammet av dette, og mange heimer fikk hverdagen sin snudd på hodet – nok en gang etter to år med pandemi.

Jeg er likevel overbevist om at streiken bare var dråpen som fikk begeret til å flyte over. Det var ikke streiken alene som var problemet, men i et komplekst sammensurium av årsaker som manglende ressurser over tid, køer i behandlingsapparatet eller fravær av det, pandemi og nå streik, så er det blitt vanskelig for mange. Og vi i skolen ønsker selvsagt ikke dette, men når streikeviljen har vært og er så stor som den er nå, så er dette et varsko om at nok er nok! Vi som arbeider i skolen, er alle bekymret for den manglende satsinga vi har sett over tid, og ikke minst for hvordan framtidas skole vil bli – for det er det det står om nå! «Satser du på eleven må du satse på læreren» er slagordet. Ja, det dreier seg faktisk om, - nok kompetente voksne i skolen! Det er det vi har sagt ifra om i lang tid -ikke bare i tariff-forhandlingene! Det er ikke streik vi er utdannet til – like lite som vi er utdannet til alle de omsorgsoppgavene skolen skal fylle 24-7, men vi fyller dem likevel for å ivareta barna – på tross av rammevilkårene vi bys.

En lærerstreik rammer kun tredjepart – barna. Arbeidsgiver rammes ikke økonomisk, men sparer i stedet store summer hver dag, og blir i tillegg i alt for liten grad stilt til ansvar for sin manglende vilje til virkelig å satse på barna! For å satse på skolen er å satse på barna og framtida. Dette at barna og heimene har blitt rammet har selvsagt vært med å komplisere bildet for folk flest, og det bekymrer meg. Jeg har i liten grad funnet de store overskriftene som slår ring om skolen. KS, forhandlingsmotparten, har toet sine hender og sagt at det er lærerne som har valgt å være borte fra arbeidsplassen og at KS ikke har utestengt noen. Så kunne KS i ro og mak vente på tvungen lønnsnemd. En slik holdning viser i liten grad vilje til å se hele det komplekse samfunnsbildet som denne streiken har tegnet opp!

Teknisk beregningsutvalg er klar i sin analyse på at lærerne har vært lønnstaperne de siste 6 lønnsoppgjørene, samtidig som lærerutdanninga er blitt en 5-årig masterutdanning. Det er ærlig talt ikke sammenheng i dette! Når en vordende student skal ta beslutninger om framtidige studier, er det da sannsynlig at vedkommende velger et yrke som krever så mye på alle måter- hvis en kan velge et annet der du tjener flere hundre tusen kroner mer? Nei, og det ser vi bl.a. ved at søkninga til lærerutdanninga synker drastisk. Et skremmende signal for framtida! Skal vi få de beste studentene til å velge dette yrket så kan ikke dette neglisjeres lenger. Lærerne har sakket akterut lønnsmessig – og dermed også i anseelse. Dette er ikke en jobb som kan fylles med ufaglærte slik vi ser tendenser til nå, der hver 5. lærer ikke har nødvendig kompetanse. Dette haster for det tar 5 år å utdanne en lærer!

Selv er jeg såpass voksen at jeg deltok i den første lærerstreiken i 1986 med de såkalte UFA-forhandlingene som bakteppe. UFA-utvalget ble opprettet under lønnsforhandlingene det året. UFA-utvalgets mandat var å se på arbeidstidsordningene i skolen og konsekvensene disse hadde for lønningene. Lærerne hadde sakket akterut lønnsmessig, og Norsk Lærerlag (forløperen for Utdanningsforbundet) ønsket gjennom dette å få et lønnsløft, og staten som forhandlingsmotpart den gangen, ønsket på sin side å binde mer av lærernes arbeidstid til arbeidsplassen..

Det er ikke arbeidstid som er tema denne gangen, men ellers er det påtagelig hvor likt alt er! Lærerne har sakket akterut lønnsmessig over tid - da som nå, og står i stor grad alene om å kjempe kampen for en sterk og god fellesskole – for det var parolen da også, «Slå ring om fellesskolen» het det. Det er på tide nå at alle krefter slår ring om skolen, og skal vi det må alle delta – ALLTID – og ikke bare skyte på en part – lærerne.

Politikerne må komme på banen og ta grep for å styrke skolen, og de partipolitiske programmene inn mot lokalvalget neste år må være klare og med målbare målsettinger for hva en vil med skolen i den perioden vi går inn i. Ikke bare floskler og honnørord! Det må holdningsendringer til også politisk! Skolen er grunnlaget for alt i samfunnet – ingen tjenester eller produksjon blir til - uten skolen!

Vi kjenner alle mytene om skolen og lærernes arbeidstid: «En skulle vært bjørn om vinteren og lærer om sommeren», men færre og færre er villige til å prøve ut dette selv – og det er forståelig under de rådene forholdene..

Vi i skolen har sagt ifra i årevis om manglende ressurser og ikke blitt hørt. De samme lærerne som nå har streiket – og alle de andre, har sprunget raskere og hoppet høyere i ti-år etter ti-år for å kompensere for manglende ressurser - slik at barna i minst mulig grad skulle lide av det. – Men ingen i kommuneledelsen har skrevet innlegg under Ordet fritt i avisa eller deltatt i Debatten på NRK med sine bekymringer da!!

Jeg må bare håpe og tro at dette blir et vendepunkt for skolen både på riksplan og kommunalt - selv om det ser mørkt ut. Skolen og dermed barna kan ikke lenger være salderingsposten i budsjettene! Derfor må det satses på lærerne nå – og alltid!