Sist uke gikk flere instanser som jobber med ungdom i Stjørdal ut med et eget skriv til innbyggerne i kommunen. Endelig, tenkte jeg. Ungdomsmiljø har vært et svært aktuelt tema, særlig de siste årene.

Det som skuffer meg litt hver gang debatten blir tatt opp, er at de som faktisk jobber med barn og ungdom som sliter, sjeldent eller aldri har som hovedmål å fortelle hvordan disse situasjonene blir håndtert, men heller vil snakke om helheten - at de fleste ungdom er sunne.

Inntrykket er at de fleste innbyggerne i kommunen vet at flertallet av barn og ungdom har sunne interesser og lever ut ungdomstida, men er det akkurat de vi skal ha fokus på, når befolkningen ønsker å vite om den mindre gruppa? Holder det med å skrive at man har en håndfull ungdommer som utfordrer, når det innbyggerne vil vite er om det står instanser klare til å slå ring rundt?

Det skrives at vi sammen kan bidra til å gjøre byen til et enda mer ungdomsvennlig sted for alle. Her synes jeg vi først og fremst kan starte med mer åpenhet. For som debattantene skriver, flere kommuner rapporterer om de samme utfordringene. Er det ikke nærliggende å tro, at hvis vi snakker om utfordringene, er det lettere å tenke løsning og forståelse?

Tillit er et viktig ord, både for barn, ungdom og voksne. Det å ha tillit til å bli ivaretatt hvis barnet sitt kommer hjem slått ned på åpen gate, tillit til at hvis man anmelder vil det bli håndtert på en eller annen måte. Tillit til at de som utfordrer, får nok bistand til at de ikke utgjør en fare for andre. Tillit til at selv om ikke alle situasjoner er enkle, så tør instansene rundt å fortelle akkurat det.

Åpenhet kan medføre at jungeltelegrafen bremses, at hendelser ikke ender opp i en "seiglivet myte" og innbyggerne vil få tillit ved å bli gitt informasjon, og tiltro til de som arbeider med det. Dette, fremfor at foreldre og andre forsøker å nøste opp i de løse trådene selv.

Vi er heldige her i Stjørdal. Vi har mange instanser som jobber tett på og med ungdom, og som bryr seg om deres vel og ve. Det er mennesker som ønsker å ta del i deres liv, skape aktivitet og trygge rammer. For at de skal kunne fortsette sitt arbeid, som ofte ikke er så godt synlig for resten av befolkningen, må vi som innbyggere også være villig til å gi de den muligheten.

Som innbygger tror jeg det er viktig å forstå at ikke alt er synlig, verken utfordringer eller hvordan instanser rundt jobber for å finne løsninger til dem. Debattantene bak "La oss skape en ungdomsvennlig by" skal ha skryt for å være en av de første som sier noe om det som også er utfordrende.

Vi skal ikke legge lokk på alt det fine ungdommen gjør, og det samme bør gjelde det som også er utfordrende. Mer åpenhet skaper tillit, og for å erverve den må faginstanser tørre å kalle en spade for en spade, og betrygge innbyggerne på at det jobbes med dette. Og resten av oss må gi de den muligheten.