Erlend Brattgjerd Rennan, kontaktlærer v/ Stokkan ungdomsskole

Stjørdal kommune sin visjon er «et godt valg for framtida», noe som står i sterk kontrast til politikernes beslutning om å kutte 16,5 millioner kroner i skolesektoren for neste skoleår. Denne kortsiktige «sparingen» vil resultere i langt høyere utgifter for kommunen på lang sikt.

Det kuttes i spesialundervisningen. Det kuttes i antall årsverk blant de ansatte. Det kuttes i skolehelsetjenesten. Hvem går dette på bekostning av? Elevene. Særlig de sårbare – de som trenger det mest. For enkelte elever kan disse kuttene være avgjørende for om de faller utenfor samfunnet senere i livet. Skolen på sin side er et viktig virkemiddel, om ikke det viktigste virkemidlet, for at ungdom ikke skal falle utenfor arbeidslivet. Det skrives til en stadighet i avisene om at skolevegringen øker, om psykisk uhelse, utestengelse og mobbing, om harde ungdomsmiljø, rus og kriminalitet. Dette understreker bare viktigheten av å styrke skolesektoren, ikke svekke den, slik som kommunepolitikerne nå gjør.

Den såkalte «sparingen» er et ineffektivt tiltak som etter all sannsynlighet vil være ekstremt kostbart dersom man ser på hvilke konsekvenser og utgifter dette vil resultere i over tid. I 2020 kunne daværende arbeids- og sosialminister, Henrik Asheim, fortelle at det koster samfunnet i snitt 15,9 millioner kroner at en 19-åring står utenfor arbeidslivet frem til pensjonering ved fylte 62 år (Stortinget, 2020). 15,9 millioner kroner i utgifter for at ett (!) enkelt menneske faller utenfor arbeidslivet. Tenk da hvor mye utgiftene vil øke dersom to, tre eller syv personer faller utenfor samfunnet som et resultat av at kommunepolitikerne på Stjørdal har bestemt å kutte i skolesektoren.

Erlend Brattgjerd Rennan er lærer ved Stokkan ungdomsskole.

Jeg har 31 elever i klassen min. 31 individer med ulike behov. 31 skjebner med forskjellige utfall. Med de kommende kuttene er jeg oppriktig bekymret over hvordan vi i skolesektoren skal kunne ivareta enkeltelevens sårt tiltrengte behov.

Det blir ikke lenger satt inn vikar ved behov. I stedet blir lærere omdisponert bort fra lovpålagt spesialundervisning til å undervise klasser de ikke har kjennskap til. Resultatet av dette er at elever som har krav på spesialundervisning ikke får den hjelpen de trenger og at kommunen bryter med vedtak. Avvikene vokser i tråd med brudd på vedtak om spesialundervisning, og statsforvalteren følger nøye med. Kommunepolitikernes kutt i skolesektoren vil etter all sannsynlighet resultere i dagbøter for Stjørdal kommune etter hvert. Paradoksalt nok kaller politikerne dette for «sparetiltak».

Omdisponeringspraksisen fører til at elevene mister forutsigbarheten, relasjonen og tryggheten som de ellers ville fått i kjente pedagoger. Likeledes går dette på bekostning av den enkelte læreren sitt psykososialemiljø. Med dagens omdisponeringspraksis blir læreren stående alene i klasserommet med oppimot 31 elever. Dette tilsvarer at læreren har i underkant av 2 minutter i løpet av en klokketime til å se, støtte, hjelpe og veilede hver enkelt elev (60 min : 31 elever = underkant av 2 min pr elev). Hva vil være resultatet av en slik merbelastning for læreren som må stå igjen alene i klasserommet? Sykemeldinger? Lokallagsleder ved Utdanningsforbundet Stjørdal, Anja Ristad, kunne fortelle Bladet 1. mai: «På noen skoler gråter ansatte på jobb – ofte» (Listou Vollen, 2024). Vi er utslitte. Belastningen er stor, og den kommer til å bli desto større til høsten når det skal kuttes ytterligere i antall årsverk. Hvordan skal vi strekke til?

Hvem skal følge opp elever som sliter med angst, depresjon, selvmordstanker og spiseforstyrrelser, eller avdekke vold og seksuelle overgrep i nære relasjoner når det kuttes i skolehelsetjenesten? Hvem skal følge opp elevene som har krav på spesialundervisning, eller skolevegrerne med høyt fravær, når antall årsverk blant lærerne kuttes? Hvem skal kunne arbeide systematisk mot mobbing og utestengelse, eller jobbe for et bedre klassemiljø når lærernormen systematisk brytes?

Da det var lærerstreik i 2022, uttrykte kommunepolitikerne bekymring for de sårbare elevene. Hvor er disse stemmene i dag? Er de ikke bekymret lengre? Jeg og mine kolleger er dypt bekymret for utviklingen og de ineffektive sparetiltakene som kommer til å bite politikerne bak om noen år. Er denne «sparingen» virkelig «et godt valg for framtida», Stjørdal kommune?