Nok en gang står lokalsamfunnene ovenfor en tragisk hendelse i Værnesregionen. Vi tenker på alle de som står de menneskene så nære, hvordan helt ubegripelige ting kan skje, uten at vi aner noe som helst. For Stjørdal er dette den andre hendelsen gjennom sommeren som antas å være drap. To mulige drap, på kort tid. Det er klart det preger et lokalsamfunn.

Samtidig blir jeg oppgitt av å se kommentarer som florerer rundt på nettet. Samme dag som vi feirer mangfold, spyr lokalsamfunnet ut av seg det verste. Det går på religion, det går på hudfarge, det går etnisitet til detaljer om folk som ikke er her, til å kunne forsvare om det du kaster ut av deg er fakta eller ren spydighet.

I tillegg har folk en tendens til å måtte opplyse om detaljer som hvor personene bor, hva de mener har skjedd - selvsagt ut ifra hva de har hørt, og er man ikke etnisk norsk, da skal man vel være sikker på at også det blir et tema. Men, mens dere kaster ut av dere, har dere reflektert over at det finnes pårørende her? At det er barn som er involvert, som har mistet det viktigste de har i livet?

Kanskje er det en årsak til at verken presse eller politi opplyser om hvor det har skjedd, hvem som er involvert eller hvordan det hele har foregått seg. Kanskje skal det ivaretas mennesker opp i det hele, eller kanskje trenger ikke krimteknikere å få halve lokalsamfunnet til stedet når de forsøker å utføre jobben som kan bli helt avgjørende for en dom.

Det jeg virkelig undres over, er hvordan dere tenker denne informasjonen skal komme samfunnet til nytte. Hva ønsker du som skriver slikt? Hva er målet ditt? Er det kun for å være en som "vet" så mye? Når du langer ut om bostedsadresse, hvem som bor der og mer, hva går gjennom hodet ditt?

I stede for å bedrive synsing og sladder, hvorfor ikke prøve å gjøre noe fint i stedet? Hva kan man gjøre for menneskene som sitter igjen? Realiteten er at man ikke vet hva som skjer i andre sine hjem, eller hva som er årsak, selv om kanskje du tror du vet fordi du har lest eller hørt andre snakke om det. Det er ikke deres jobb, selv om man er nysgjerrig.

Presse og politi skal være varsom med utlevering, det foreslår jeg du som samfunnsborger også kan være om visse detaljer du får lyst til å slenge ut. Har man informasjon som kan være viktig for etterforskning eller presse, så er veien kort dit. Da blir i hvert fall informasjonen undersøkt, så det som kommer ut til befolkningen er rett og det samtidig tas høyde for å ivareta pårørende sine interesser.

Til syvende og sist er det ikke alt verken du eller jeg har rett til å vite. Det kan hende vi ønsker det, men det gir oss ikke automatisk en rett. Hvor mye hadde du ønsket at alle skulle visst om ditt liv, din sorg eller din familie? Noen ganger holder det med å vise omsorg.