Jeg var på Utøya sist uke, for første gang. Her, på denne lille øya i Tyrifjorden en liten kjøretur utenfor Oslo, ble 69 ungdommer drept på det mest horrible vis for snart 12 år siden. Turen ga mange meg sterke inntrykk og historier fra en sommerleir, hvor de unge bare skulle kose seg, rusle på Kjærlighetsstien langs vannkanten og diskutere meningene sine. I tillegg til brutaliteten og feigheten som skapte så ufattelig mye redsel og blod, slo det meg da jeg fikk se øya med egne øyne: De hadde så få plasser å gjemme seg for terroristen, stakkar.

Også svært mange her i Værnesregionen har fått kjenne så altfor vondt på terroren 22.juli 2011 ved at venner brått ble revet bort eller at vi kjenner noen som var der den dagen. Uansett hvor direkte rammet man ble den gangen, vil jeg anbefale en tur til Utøya. Hit bør alle borgere komme slik at vi ikke glemmer det som er fint eller ser vekk fra det vi ikke kan akseptere.

Anledningen som tok meg til øya var en samling i regi av Norsk redaktørforening. Foreninga vil gjerne bidra til en mest mulig åpen diskusjon om terroren, hvilke konsekvenser den har fått, og også om medienes rolle i dette.

Nå står vi midt inne i Pride-måneden, en måned der mange er redd for å vise hvem man egentlig er, uttrykke hva man egentlig mener. Det er bare ett år siden terroren igjen slo til i Norge, da mot pridefeiringa i Oslo, og vi hører om brenning av prideflagg og leser hatefulle ytringer på nett. Landet rundt. Igjen kjenner mange på frykt for andres hat.

Daglig leder på Utøya, Jørgen Watne Frydnes, viste oss rundt og fortalte om den viktige jobben som gjøres for å ta hverdagen trygt tilbake. Jørgen fortalte om blomstene som skal få gro skogbunnen og på den måten viske ut sporene etter terroren. Men kulehullene skal vises i det tidligere Kafebygget for å minne oss om grusomhetene som kan oppstå om ikke vi slår ned på ekstreme krefter.

– Øya skal være et sted folk kan oppsøke for å få en meningsfylt opplevelse midt i åstedet for det mest meningsløse man kan tenke seg, slik en kollega uttrykte det.

Det er ikke ofte jeg gråter på jobb. Men denne dagen var en sånn, og kollegene mine snufset de også, det så jeg. En lang vegg med utskrift av tekstmeldinger mellom unger og foreldre, noen desperate, tryglende om hjelp, andre for å si «jeg elsker deg, mamma» , som ble det siste de gjorde. Å gå langs Kjærlighetsstien, hvor 11 ungdommer ble frarøvet livet, det var vondt.

I et lite skogholt, ved minnesmerket over de meningsløst mange drepte, møtte vi kunnskapsminister Tonje Brenna. Den gang var hun generalsekretær i AUF og så vennene sine ble drept. Tonje fortalte om dagene og årene etter terroren og er et godt eksempel på at det er mulig å løfte hodet og komme videre, uansett hvor mørkt det kunne se ut.

Heldigvis er nå årlig tusenvis av unge fra mange slags organisasjoner tilbake for å tilbringe aktive sommerdager på Utøya.