Det er ikke ofte jeg ser til kongehuset for sitater, men kongens kraftfulle tale fra noen år tilbake om «nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre», gir fortsatt tårer i øynene, og er en tale for historiebøkene.

Det er bare 50 år siden det var forbudt å være homofil i Norge. Fra 1902 var det like lang straff for to menn som hadde seksuell omgang, som for personer som hadde «utugtig Omgjængelse med Dyr, eller som medvirker dertil». Strafferammen var inntil ett år.

Det virker jo fjernt i dag. Men er det egentlig det?

Angrepet utenfor London pub i Oslo i juni, var en vekker for mange. De som i mange år har stilt spørsmål ved om man egentlig trenger pride, fikk se at den friheten skeive kjemper for, fortsatt er høyaktuell å kjempe for.

Ingen er fri før alle er fri.

Ei skeiv dame jeg kjenner, fikk i sommer et hatsk brev i posten etter å ha frontet pride i sin hjemby. Brevet innledes med at hun gjerne må fortsette å være seg selv, før det fortsetter med at «de» gjør seg selv en bjørnetjeneste med disse prideparadene. «Spesielt provoserende virker disse flaggene dere vifter med i tide og utide», står det med sirlig håndskrift i brevet.

Vær deg selv – bare jeg slipper å se det, med andre ord.

Det er vondt å lese, vondt å se hatet synliggjort i blå snirklete skrift.

Det er klart vi trenger pride.

Men hvor er Stjørdals prideparade og feiring av kjærlighet og frihet?

I Trondheim er det en stor fest over mange dager. Steinkjer har prideparade. Røros også. Innherred hadde en stor fest med parade nylig.

Skolene i Stjørdal har markert 50-årsjubileet for avkriminalisering av homofili, med regnbueflagg på skolenes flaggstenger tidligere i september. Kommunen vil vise at mangfold er bra, og at vi står samlet mot intoleranse. Det er selvsagt bra – og en selvfølge, spør du meg.

Men hvor er paraden, debattinnleggene, forkjemperne, forbildene og feiringen av kjærligheten ellers?

Pride handler om å synliggjøre skeiv kultur, mangfold, frihet – og kjærlighet. Like fullt er det en heder til de som har gått i front og kjempet for skeives rettigheter. Ikke minst handler det om de som fortsatt kjemper for retten til å elske den man vil.

Noen kjemper kampen utad. Mange kjemper fortsatt med seg selv i det stille.

Vi må vise at Stjørdal er for mangfold, og at det er en by som aksepterer deg som du er, uansett legning og kjønnsidentitet. En ordentlig pridefeiring er et sterkt signal om at vi anerkjenner den menneskeretten det er å elske.