Tidlig ble våre elver tatt i bruk som transportårer når virke fra våre skoger skulle enten foredles eller eksporters. Skogen utviklet seg til en meget verdifull ressurs, noe som også etter hvert førte til rovdrift, og skogdød.

Langs Sona grodde det også opp sagbruk. Så tidlig som i 1682 blir Sundal og Sone nevnt. Det virker nesten som Sundal og Sone er samme sagbruk. For det står i «Adkomstbreve paa Sagbruk», datert 1685, at «Sone eller Sundals sag tilhørende Oberst Schultz».

Om de var i drift til samme tid er vel heller usikkert. Men ut i fra et register over gamle sagbruk så var det en «Sonvan sag», en litt lenger nede i elva «Sundal Sag» og en «Sonfoss Sag». I tillegg lå det også en oppe i Buttullsbekken, som da naturligvis hette «Buttulfsbekk Sag».

Dette er «restene» etter den demningen som ble bygd der Sona renner ut fra Ytre Sonvatnet i 1917. Foto: J.M. Mølnås

Leverte tømmer til Ormen Lange

Men fløtningen er nok mye eldre enn sagbruksdriften, selv om ferdige materialer også ble fløtet frem til bruker eller havn. For elvene var naturlige transportårer, og historikere mener at fløting har foregått helt fra Arilds tider.

Et sagn som går om da Olav Tryggvasson bygde Ormen Lange, forteller om Forne, som rodde en stor trestamme fram til byggeplassen i Trondheim. Sagnet forteller at Olav ikke stolte helt på den der Forne, og kappet stokken i to, og da kom det ut en orm av stokken. Likevel ble denne stokken til kjølen i Ormen Lange.

Jon Leirfall mente at noe av dette sagnet kan være sannhet, og trekker den slutningen at denne Forne kan være Stjørdalingen Fornes, som rodde, fløtet, denne stokken til Trondheim.

Det er lite som minner om en farlig arbeidsplass når vi tar oss en rast ved Sildra. Foto: J.M. Mølnås

Fløterdammer

Den første fløterdammen ble bygd i utløpet av Ytre Sonvatnet rundt 1870. Dette var en enkel dam, bygd som en jord- og tredam, og dette ble så hoveddammen i Sona.

Men denne dammen sto ikke lengre enn til i 1917, da den ble erstattet av en stein- og betongdam. Vi kan knapt tenke oss den mengden vann som ble samlet opp her. Både selve demningen og steinforbygningene på sørsida av oset, viser oss godt høyden på vannet, når dammen var full.

Sonvatnet var vannreservoaret til fløtningselva. Foto: J.M. Mølnås

Skjøt i stykker farlig stokk

Men Sona var som sagt sett på som en vanskelig elv, og ikke minst farlig, og det hendte altfor ofte att tømmeret fastnet, og lagde det som ble kalt en tømmervål.

En litt artig historie om hvordan man enkelt kunne løse en slik tømmervål, står i boka Sagbruk og Fløting i Stjørdalsvassdraget gjennom 350 år.

Under Sonfossbrua hadde to slipstokker lagt seg på tvers, så en svær tømmervål lå der og presset på. Ene slipstokken sto mest som en pilbue, men holdt stand. Fløterne sto på brua og var litt i uvisse om det var trygt å gå ned og hogge over slipen med øks. Da tok Andreas Sundal, som hadde vært nede i bygda på skyting, Krageren og siktet i kanten på slipstokken, og trykte av. Dette var nok til at slipen sprakk, og problemet med denne tømmervålen var løst.