tommy
Nettredaksjonen
Behovet for et samband mellom Sigertmoen og Ingstadkleiven fort, som var navnet på dette forsvarsanlegget, meldte seg ganske snart etter byggingen. Men festningen fikk ikke noen nevneverdig betydning fra den ble bygd fra 1908 til 1910, før andre verdenskrig. Fra starten av var Ingstadkleiven fort bygd med tanke på et angrep fra øst, og den gang fryktet man svenskene. Nå ble vi etter hvert svært så gode venner med våre naboer i øst.
Så i 1913 kom det en henvendelse fra ingeniørkaptein Amble, som var sjef for ingeniørkompaniet på Øyanmoen, der han forespurte grunneiere og bruksberettigede om å få bygge det som ble kalt, og kalles vel fortsatt, Ingeniørvegen.
Vi startet vår tur denne gangen ved Festningsveien, ved krysset som er skiltet til Kvitfjellhytta, og avsluttet like etter Rotbuvollen. Denne delen av veien har nok i dag en langt høyere standard enn hva som var tilfelle først på 1900-tallet da den ble bygd, men likevel var den til stor nytte både for skogsdriften hos de lokale brukerne, og ikke minst Forsvaret.
Vi tok vår første rast ved bautasteinen som er satt opp ved veien, ikke så veldig langt fra krysset med festningsveien, i bratta. På denne steinen står det: «Sapp Kp 5 1922». Sapp står for Sappør, et fransk uttrykk for veiingeniør, ja kompaniet ble da også kalt for Sappørkompaniet.
Underveis hadde kompaniet flere «hovedkvarter». Både ved Rotbuvollen og Hembresvollen sies det at de slo seg ned over litt lengre tid.
En tur etter denne gamle forsyningsveien, bygd av det militære anbefales. Veien er lettgått, selv om det er noe stigning i starten etter festningsveien.