tommy
Nettredaksjonen
Vi har både skriftlige og muntlige overleveringer som forteller oss hvordan livet var på setrene. Her får vi oppleve romantikken med kulokk og vakker natur, beskrevet av folk som besøkte seterfolket, og som ble mottatt med en gjestfrihet uten sidestykke. Var dette virkeligheten for de som hadde en lang arbeidsdag i fjellet, der målet var matauke?
Overalt hvor det var dyrehold ble utmark og fjellbeite utnyttet. I tillegg til Norge var slikt vanlig i våre naboland, og på øyene i vesterled. Likeså østover mot Midtøsten, og over Atlanteren som for eksempel Chile, derfor ser vi at det nok var en godt utbygd driftsform som ble innført til Norden.
Det hevdes fra forskerhold at seterdriften er svært gammel også her i Skandinavia. Vi lever i den tro her oppe i nord at dette er en driftsform vi er mer eller mindre alene om, men der tar vi nok feil. Det var nok de som inntok landet fra sydøst som tok med seg sin driftsform med å oppsøke nytt beiteland etter dyrenes behov. De første som inntok landet var nok jegere og sankere, så kom folket fra Østen med sine husdyr, og de var opprinnelig nomader.
Man regner med at de første menneskene som dyrket jorda i Norge kom hit rundt årene 3000 til 2500 før Kristus. Om disse tok i bruk en enkel form for utmarksbeite strides de lærde om, men at seterdriften var godt utbygd her i landet under vikingtiden finnes det sikre opplysninger om. Den første som nevner seterdriften i ”nordlandene” er Pytheas fra Massalia som levde mellom 380 og 310 før Kristus. Han foretok en rundreise Europa rundt i år 325 før Kristus. Han er for øvrig den første som skrev om nordlyset og midnattssolen. Han nevner som sagt seterdriften, og skriver at menneskene i nordlandene driver sine dyr til fjells sommers tid, og menneskene lever der sammen med dyra av urter og melk.
Vi har også fra vår egen historie fortellinger om konger som besøkte fjellet og tok inn på setrene. Riktig nok av betraktelig yngre dato enn Pytheas. Fra Kong Sverres saga fra slutten av 1100-tallet finner vi setrene nevnt flere steder. Likeså besøkte Olav den Hellige setrer på sine ferder.
Etter hvert kommer også kunstnere og embetsfolk med fortellinger og rapporter. Embetsmennene som måtte krysse ”Reddsomme Fiæld” hadde liten sans for naturen, og nevner ikke gjestfriheten de opplevde på setrene. Derimot de aller første turistene blir bergtatt av vår flotte natur, og ikke minst hvordan de blir mottatt med mat og husrom når de mot kveld kommer frem til en seter.
I dag drives det også seterdrift i Norge, men i en helt annen skala enn for flere tusen år siden. Likevel er dette minner vi bør ta vare på.