Nettredaksjonen
Av J.M. Mølnås
Den nye leia er derimot mye brukt, og går vel forresten også i et mer «tiltalende» terreng enn gamle leia. Der plankene ligger i dag er det en del myr, så hadde ikke stien vært planklagt ville nok terrenget her ha sett helt annerledes ut enn tilfellet er i dag. Vi som ferdes en del i utmarka setter umåtelig pris på slike planklagte stier.
Forstå oss nå rett, vi må ikke gå på treverk i småsko, langt derifra, men dette sparer terrenget veldig, og gjør at folk i alle aldersgrupper, og med forskjellige forutsetninger, også kan ta del i vår flotte natur. Så der avslutter vi nyleia, med å gi den og de som har lagt ned arbeidet der en stor ros.
Gammelstien
På denne turen, som gikk på nysnø, ville vi følge gammelstien innover. Den går i tørrere terreng, noe som nok var en betingelse for at den kunne brukes blant annet til setervei. For den som er lite kjent inne på Vigda kan vi opplyse at denne stien tar av til venstre noen timeter etter grinda ved parkeringa.
Ta det litt med ro, så ser du leia ganske snart. Da følger du en sti av det gode gamle slaget. Noen steder kan den være litt vanskeligere å se, mens andre strekninger er godt synlige. At stien blir brukt hersker det ingen tvil om, kanskje mest av beitedyr og elg og rådyr, men vi har også sett far etter fjellsko, om enn ikke denne dagen da nysnøen dekket mye av landet her inne.
Gror igjen
En av forandringene siden stien var hovedveien innover er nok at den er i ferd med å gro igjen. Etter litt gange kommer du så fram på Risvolvollen. Etter vår mening en av de fineste plassene her inne. Utsikten herfra er helt fenomenal, og gledelig er det også at den store setervollen fortsatt er åpen, og ikke igjengrodd, en skjebne mange gamle setervoller må dele i dag. Selv om turen enda ikke har vart så mange minuttene så er en langrast her blitt en selvfølge.
Da vi nesten skjøt en rev
For mellom 40 og 45 år siden kom vi forbi Risvolvollen. Vi hadde vært på jakt rundt Klipvola og langs Forra, og overnattet i hytta ved Vigdvatnet, uten resultat forresten. Det var senhøst og ganske mye nysnø. Vi hadde resignert og bar geværet over aksla, uten patroner i kammeret. Idet vi passerte huset på Risvolvolla fikk vi se en rev som satt akkurat der hvor stien forlater setervollen.
Først måtte vi ta av oss de store bladvottene vi hadde på hendene før vi forsiktig fikk geværet i ferdigstilling, og like forsiktig satte vi inn patroner. Og reven ble sittende, merkelig nok.
Idet vi var i ferd med å sikte oss inn, fikk vi så høre losen. Og ikke lenge etter kom en kortføtt beagle halsende. Vi senket geværet, og fulgte losen med øynene mens den tok leia innover mot Funnsjødalen. Jo da, vi hadde hatt rikelig tid til å skyte, før hunden var nådd frem. Men man skyter da ikke på annenmanns los.