Vi hadde jaktet hele dagen i Fersvola, men utbyttet var dårligere enn magert. Da vi krysset Glonka, og fikk se huset på Glonkvolla rauk det fra pipa, her var folk.

Da vi kom inn fikk vi se Ivar, han sto og stekte seg flesk. Vi åt maten vår sammen, og som vanlig var blant fjellfolket den gang, måtte pipa og tobakken fram etter måltidet.

Vi som enda den gang var for førstereisgutt å regne, holdt oss til den mildere Petterøs 3, mens Ivar, som var godt og vel veteran, hadde Rød Mixtur. Tobakksrøken ble etter hvert tjukk i bua, mens stemningen steg.

Da fortalte Ivar om en tur han hadde hatt fra Fersvola og hit til Glonkvollen.

«Bare gutn»

«Æ va no bærre guten da æ fekk lån børsa hains bæssfar. Det va ei overlag te børs. Ænkeltløpa Husquarna, tolv kaliber, med et ekstra langt løp. Hu brengt fram båa ja, skal æ sei det.

Æ ha verri innover Fersvola, mæn utbytte va itj så åverlag da, huse æ. Plutsele så kom skodda, tjukk som graut, så æ snudd og tok leie tebake hit. Da flaug det opp nå æ meint va ei ryp, å æ skaut, å æ meint å at æ træft. Men plutsele så kom det opp nå stort og kvitt nå tu lønge.

Æ ha skøtti eit spøkels. Æ ha da hørt at det va lite tå kvart opp i Fersvola, å no fekk æ jammen sjøl sjå at det va tilfelle. Æ tok kuten å sprang det æ greid, mæn det va nå som følt ætte mæ.

Æ kasta frå mæ børsa, fer å kuinn øk farten, mæn det hjalp itj nå. Heile tida hång den skapningen helt innpå helan på mæ. Æ va livandes reidd kain du tru. Det e no ein god sprengmarsj frå Fersvola og hit åt Glonken, så æ byint no å bli klar å. Mens etterfølgern syntes itj å plages med slekt.

Mæn æ kom da omsider fram åt Glonka, og såg bua, mæn i det såmmå som æ skuill kryss elva, mesta æ fotfæste og for haustups ut i elva. Da kom den skapningen som ha ferføllt mæ heilt opp i ansekte på mæ.

Å da gjekk det opp fer mæ at det var elghoinn som æ ha me mæ, som hele tida ha spryngy ætte mæ. Når æ skaut spøkelse opp i fersvola vart æ så reidd vet du, at æ glømt da åv at æ ha me mæ hoinn.

Æ kom mæ da inn i huset, fekk opp varme å fekk tå mæ blautklean. Æ må no innrømm at æ skjæmtes å ja. Æ såv dåle natta ætte, værst va det no me børsa hass bæssfar. Den va hain nå så kry tå. Æ gruva mæ fer å fertæl hain ka som ha heint. Neste dag var det sol fra skyfri himmel, å æ va nøtt te å leit opp børsa, det fersto æ no.

Æ va no lite grainn kjent å, samtidi va æ heildi å gå mæ beint på børsa, snakk om flaks tænkt æ. Da fekk æ også løst te å sjå ka det va æ ha skøtte på, så æ gjekk no en liten runde, og jammen vart æ vari jaktutbytte å du. Ka du trur det va? Jau ei stor snøugle låg der. I skodda ha den nok virti lite grainn stør, så hu va det som ha skremt mæ.

Æ vart no skammfuill ja, det vart æ. Det gjekk mang år førri æ fortælt det henn teldragelse. No flire æ no bærre tå de mænn, det va itj arti den føsst tia nei. Du veit det at når en e ong så har du nå ein levle fantasi da, det e no bærre sålles, sju.» Ja vi må vel kanskje være enige i at fantasien var det ikke noe feil på.