Og felles for mange av disse er at når en heldig stakkar endelig har klart å finne skatten, får han se at gården hans står i brann, skremt tar han kuten hjemover, for så å oppdage at alt var bra med hus og hjem. Vel tilbake ved gullgryta er den forsvunnet. Et annet fellestrekk er også at sagnet ikke forteller hvor skatten har sitt opphav, og heller ikke hvor den kommer fra. Det er her sagnet om skatten i Borsethtjønna i Selbu skiller seg ut.
Svartedauen
Før svartedauen regjerte Olav Havleson på en plass som kalles Fossan, som ligger like ved Garbergelva i Selbu, ikke langt fra Stråsjøen. Denne Olav Havleson var en styrtrik kar, som lokalt ble kalt Fossegubben. Her inne regjerte han med hård hånd, og i tillegg til å styre med sin store formue ville han også styre kjærligheten, noe mange også har prøvd siden, uten nevneverdig suksess, for å si det slik.
Både søster av Gubben og datteren reiste til andre gårder, en reise gubben ikke velsignet. Ingen av disse fikk noen glede av rikdommen, det gjorde vel heller ikke Fossegubben, vil vi tro.
Hirdmann
Sagnet forteller at denne ufattelige rikdommen kom fra en tvilsom fortjeneste som kongens hirdmann. Marit, datteren til Olav Havleson giftet seg med sønnen på nabogården Langåsen. De fikk mange barn, og fattigdom var deres store plage.
Geirmund var bror av Havle, altså farbror til Olav. Han hadde i sin tid vært kongens myntmaker, og sagnet forteller oss at her hadde han nok tusket til seg en god del jordisk gods og gull. Da Geirmund døde holdt de begravelse med dertil hørende sterkt drikke, slik vanlig var.
Denne begravelsen foregikk på Gården Borseth. Og for at ingen skulle få vite hvor skatten var gjemt ble den gravd inn i en jordkjeller der på gården. Også Olav Havleson døde, og tok med seg sin hemmelighet.
Ble senket i tjønna
Nå var det vel slik at alle visste at en skatt skulle finnes et eller annet sted på gården. Mange ble mistenkt for tyveri, og mange beskyldninger ble servert. Så ved en tilfeldighet ble så skatten funnet. Så kom vel denne verdien endelig Olavs etterkommere til glede? Nei langt deri fra. Det gikk rykter om at Baglerne, (ganske kort forklart en gruppe østlendinger som var ute etter å ta makten også over Trøndelag) var på ferde, og da fryktet man at de ville røve med seg gullskatten. Da ble den senket i Borsethtjønna. Og så vidt vi har klart å spore saken ligger den der fortsatt.
Gjengrodd
Vi tok så leia til Borsethtjønna. Vi må straks opplyse at hadde det ikke vært for at vi kjørte feil, og traff på lokalkjente, så hadde nok vi, verken funnet skatten eller tjønna. Tjønna fant vi, eller rettere sagt det som en gang nok har vært ei tjønn. I dag er den så å si igjengrodd. Kun et lite vannhull midt utpå, sa oss at her hadde det en gang vært åpent vann. Derfor vil vi advare alle som har planer om å søke etter Olav Havlesons gullskatt i Borsethtjønna. Dette blir ingen enkel operasjon, vi droppet i hvert fall den tanken der og da.
Nå var ikke tjønna uten liv. Her huserte et tranepar, som under sterke protester forlot sin sommerresidens. Vi har en mistanke om at mor og far tok til vingene, mens avkommet ble sterkt anmodet om å holde seg rolig.