tommy
Nettredaksjonen
At det har blitt litt mindre ryper de siste tiårene er vel alle enige om, likevel hender tid om annet at vi treffer på ryper som villig lar seg fotografere. Særlig er fjellrypa, lokalt kalt skarv, er en tillitsfull sjel, som nok har måttet bøte med livet mye på grunn av sin troskyldighet.
Den største opplevelsen vi har hatt med skarven var i Børgefjell. Vi var på vei mot Nord-Trøndelags høyeste fjelltopp, Jetnamsklumpen, da en flokk skarvemødre kom seilende sammen med sine små, og satte seg på elvekanten like ved oss. Dette var i august, og kyllingene var enda relativt små. Flokken tok seg god tid, slik at vi fikk noen, etter egen bedømmelse, skikkelig artige bilder.
Det samme hendte oss også ved Haukeliseter, i utkanten av Hardangervidda. Vi var på en vårskitur, og hadde ikke kamera med. Da ble vi oppmerksom på to skarver, de var nok kjærester, slik vi vurderte. I hui og hast spurtet vi tilbake til fjellstua og hentet kamera. Turen tok vel sånn rundt en time. Vi var sikre på at kjæresteparet hadde fløyet sin vei, men nei, de var på samme sted, helt utrolig!
Likeså kom en flokk skarver og besøkte oss mens vi satt og tok vår niste i fjellet Kyrkja, like ved Leirvassbu i Jotunheimen. Disse viste også tydelig at de ikke fryktet folk. Det gjorde heller ikke lirypa som satt dørgende stille under noe kjerr i Forbordsfjellet for mange år siden. Også den besøkte oss mens vi tok oss en kaffeskvett.
Både i Klinningen og på Hermannsnasen har vi hatt nærkontakt med skarven. Sist vi hadde nærkontakt med denne tillitsfulle skapningen var i Skardøra på svensk side. En bekymret mor spilte skadet slik at hun fikk vår oppmerksomhet, og ungene kunne gjemme seg. Men ungene var nysgjerrige, slik unger ofte er, så det hjalp lite hvor syk og skadet mora var, ungene fulgte skuespillet sammen med oss. Etter flere dramatiske forsøk ga den så opp, og tok stilling på en høyde, hvor den mente å ha oversikt over problemet. Vi håper den etter hvert innså at vi kun hadde fredelige hensikter.