Nettredaksjonen
Ja, det er flere innfartsårer til Spigiln, ei lei gir deg litt motbakke, så du kan få ut litt svette, men unngår du de bratteste bakkene, reduserer du også lengden på turen. Uansett valg av tursti, så får du en flott tur.
Om det mot formodning skulle finnes noen som ikke helt vet hvor Spigiln er, noe vi betviler, så ligger den like opp for Eidum i Lånke. Akkurat der veien på sydsida av Stjørdalselva krysser jernbanesporet, Meråkerbanen, er det en god parkeringsplass. Derfra er det bare å ta fatt på bratta straks, stien er godt merket, og bærer også tydelig preg av å bli mye brukt, så går du deg bort der, ja da bør du nok holde deg i senga.
Ære til dugnadsgjengen
Det er lagt ned et stort arbeid med å lage både trapper i de bratteste partiene, og opparbeidet en god sti, slik at vi skal kunne ferdes så sikkert som mulig. En ære til de som har gjort dette turmålet så enkelt tilgjengelig. Flere steder underveis finnes hvilebenker, der vi kan ta oss en vass-skvett og en sjokoladebit, samt at det er skilt som gir oss litt historieundervisning. Meget bra.
Og skulle det da også være noen som lurer svært på hva som for folk til å kalle en fjelltopp, nesten midt i bygda, for Spigiln, ja så står forklaringen å lese i boka «Sortasringen – med litte attåt»: «Navnet har den antagelig fått på grunn av at på nordsiden er det ei glatt overflate i fjellet. Noe som noen en gang i tiden har sett på som et speil. Kveldsola en godværskveld har sikkert spilt inn når Spigiln har fått sitt navn.» En fornuftig forklaring, spør du oss.
Ta med gaver til «de fastboende»!
Vi hadde hørt rykter om at de fastboende der oppe på Spigiln setter stor pris på at vi besøkende tar med oss gaver når vi besøker stedet. Fuglefrø, nøtter og andre godsaker har gjort at de innfødte har lært seg å sette pris på turismen. Slik var det også denne dagen. Selv om været var høstlig, for å si det slik, så koste vi oss sammen med de fastboende.
Vi spanderte godsaker, mens til gjengjeld fikk vi en uvanlig nærkontakt med både to- og firbente. De tobente var først ute. Meiser i alle farger og størrelser var straks frampå da vi tok opp våre gaver fra ryggsekken. Så kom også de firbente, et ekornpar tok godt for seg av våre gaver. Vi fikk en minnerik tur der oppe på Spigiln.
Vi har en sterk mistanke om at det nok er noen som forer disse innfødte regelmessig, en stor takk og ære til disse. Og i samme slengen vil vi anmode alle som besøker Spigiln om å ta med seg litt fuglefrø og en eller flere poser nøtter. Det er viktig at disse som har vent seg på å få maten enkelt servert fortsetter å få maten levert. Det er med naturens faste innbyggere som med oss mennesker, vi blir så lett bortskjemte.
Å anmode alle om å ta hundekompisen i bånd når du besøker Spigiln gjør vi ikke, det er en selvfølge. Vi vil også unnlate å si at disse tillitsfulle skapningene ikke skal skremmes eller jages, for det forstår alle at det er helt uakseptabelt.