Denne artikkelen sto på trykk i Stjørdals-Nytt 9. februar 2022.

Sjetnbuin er vel egentlig en gammel gård, ja mulig en svært gammel gård. De eneste opplysningene som finnes, er vel at her har det vært seterdrift og fastboende i nyere tid. Og når vi snakker om nyere tid og fast bosetning så er dette fra 1803 til 1920.

Slett ikke så få år sett på som gård i dagens utmark. Og her har både Hofstad og Flåa setret. Det finnes visst nok ingen sikre opplysninger om at dette er en gammel gård, men beliggenheten tilsier at det slett ikke var dårligere forhold her enn hos mange andre, også bruk i nabolaget.

Dyrkamarka hadde kanskje ikke voldsomt til omfang, men omlandet hadde flere steder de kunne hente litt dyrefor. Ja vel, men var dette noe å leve av? Eller hva levde de av her langt fra folk? Dette er spørsmål vi stiller oss når vi sitter i gapahuken som er bygd opp her i dag.

foto
På Sjetnbuin er det lagt til rette for turfolket, så her passer det godt med en langrast. Foto: J.M. Mølnås

Svartedauden

Mange av de aller eldste bosetningene forsvant under Svartedauden. Kan Sjetnbuin ha lidd samme skjebne? For her var det ikke dårligere livsvilkår enn andre steder, for livsgrunnlaget var utmarka. Sjetnbuin ligger ikke lange turen fra Flåtjønna, sikkert et solid spiskammer. Og skogen var full av både flygende og springende vilt.

Vi har utallige sagn og mer eller mindre troverdige historier om velstandsgårder som i dag ligger brakk, etter vår mening langt fra folk. Her bodde flinke jegere og fangstfolk, samt at de høstet mye mat fra bekker og vann. Det fortelles om andre fjellgårder at de var pålagt å skatte skinn til konge og erkebispestol.

Særlig var bjørn- og ulveskinn populære varer hos den tidens myndigheter, ja å ikke å forglemme røyskatten, som med sin hermelin prydet mang en konge og dronning.

foto
Også ved Fesktjønna er det en gapahuk. Ja Fesktjønna kan være et meget godt alternativ som turmål, særlig for de yngste. Foto: J.M. Mølnås

Jegerens sosiale fall

Fra de tidligste tider var høsting i skog og fjell både en nødvendighet og akseptert form for livberging. Men etter hvert som folket flyttet seg ned til flatbygdene, ble ikke jegeren, fiskeren og fangstmannen like verdsatt, sånn sosialt sett.

Et vanlig uttrykk var: «Hain vill itj gjørre gangs arbe, hain fer bærre å tane i skoja med en børsstaur.»

En liten historie fra et dalføre litt lenger sør, forteller om bonden som stadig irriterte seg over odelsgutten som var for mye i fjellet på jakt. En sommer klarte ikke bonden å betale onnafolket sitt, hestehandler-pungen var tom. Da dro gutten til fjells og kom hjem etter 14 dagers jakt, med ryper som han solgte, slik at faren kunne betale arbeidsfolket sitt.

foto
Slå av mobilen, la nyhetssendingene få fri, og ta en rolig, stille stund på en benk. Det kan gjøre godt i disse koronatider. Foto: J.M. Mølnås

For å ta en liten bisetning til høstingen fra utmarka, så er det ikke så veldig lenge siden at en god jeger hadde bedre dagpenger enn den som var i annet arbeid. Sammen med bærplukking var det flere sånn først på 1900-tallet som livberget seg godt på dette viset, kombinert med et småbruk. Enda opplever vi å gå oss på gamle fangstredskaper i berghuler, der gode fangstmenn hadde sin faste rute.

Vi traff på fire glade turgåere, som hadde planer om en runde rundt Fesktjønna. Vi fikk en hyggelig prat med Eirin Kvaal og Ingrid Granås Skogan, mens de to firføtte, Agnes og Clara mente at denne praten ble i lengste laget.