tommy
Nettredaksjonen
Når fiskeren hadde tatt opp bruket for natta måtte fangsten hurtigst mulig til byen for salg til enten oppkjøper eller direkte til forbruker, og da var det sjøen som var nærmeste og hurtigste vei.
I boka Trøndelagsbygder i tekst og bilder, skriver O.J. Johansen om fiskerne utenfor Frosta: ”Smålendingene drev hovedsakelig fiskeri i Nordfjorden og satte ofte sine liner fra Småland til Ekne, som er ca. en norsk mil. Ved midnattstid blev linene opptatt og klokken 3 - 4 på morgenen tok de årene fatt og rodde til Trondheim. Da smålendingene nådde ut til Hynnet traff de ofte sammen med næsbyggerne som kom fra sørsiden, og da oppstod det til sine tider en voldsom kapproing for å nå først til byen og der kapre den beste salgsplassen i Ravnkloa.”
Nå var det ikke bare fisk som ble fraktet til byen. Jordbruksvarer, som for eksempel potet ble også fraktet sjøveien. En historie om en slik transport går ut på at når gubben hadde lastet full båten med poteter, og var seilingsklar for en bytur, kom madamen, samt en nabokjærring, på at de også hadde ærend i byen. Gubben losset potetene, og ble så sittende i Ravnkloa og vente på damene, dette irriterte en del. Han seilte så til Ladehammeren, gubben hadde ord på seg for å være en skikkelig hardhaus til å seile. Ved Ladehammeren lastet han stein inn i båten for å få den mest mulig stabil. Tilbake i Ravnkloa kom damene om bord, og seilasen startet. Kort fortalt avsluttes historien med at verken gumman sjøl eller nabokjærringa ble med på flere byturer. Denne seilasen gikk det gjetord om på bygda i lange tider etter. Som sagt gubben var en hardhaus til å seile.
Nå var det ikke bare disse to damene som fikk skrekken for Strindfjorden. Den har ord på seg for å være stri nok. Det finnes også en fortelling om hun dama fra Fosen som emigrerte til Amerika, og i første brev hjem skrev hun: ”Turen over Atlanteren gikk greit, men fri og bevare meg for Strindfjorden.”
Fjorden har nok også mye av æren for at Trøndelag, og Trondheim, var et maktsentrum også i riktig gammel tid. Likeså skal den også få æren for at industristeder som både Hommelvik og Muruvik har vært sentra i handelen med utverdenen. Stjørdal har da også den fordelen at her finnes god havn, i tillegg til lettvint atkomst både til tog, vei og flytrafikk.
I dag fungerer fjorden som et høyt skattet friluftstilbud til båtfolket. Selv om transporten mellom strandbyggerne og byen nå går landeveis, er betydningen av den trivselen nærheten til sjøen og fjorden gir, kanskje like verdifull som den var som transportåre,