Nettredaksjonen
Denne artikkelen sto på trykk i Stjørdals-Nytt 9. juni 2021.
Turstien Prestmoen Rundt er en utmerket runde, særlig på våren med nytt løv på trærne og blomsterduft langs Stjørdalselva. Turen passer for de aller fleste, også de med litt fotproblemer. Den er tilnærmet flat, og man kan bare snu og ta turen så lang eller kort man ønsker selv.
Av J.M. Mølnås
Mens vi tar denne runden, og har kirka som nærmeste nabo, der den troner som en sikker bauta, kan vi minnes et sagn som forteller om den gang Værneskirka var i ferd med å rase ut i Stjørdalselva. Ivar Nilsen Værnesbranden forteller et sagn som det kan trekkes faktiske slutninger rundt. Dette sagnet mener han kan spores tilbake til rundt midten av 1400-tallet. Da kom et fryktelig uvær; det regnet voldsomt i mange dager, Stjørdalselva flommet opp, og regnet ville ingen ende ta.
For å sitere Værnesbranden: «Uger gik og uger kom, elven «flaug op» og udbredte sit leie med voldsomhed.» Og for å fortsatt referere Værnesbranden så forteller han oss at den gang hadde Stjørdalselva et annet løp enn i dag: «Elven gik den tid forbi Mæle, Ree, nedre Huseby, forbi Lillemo, bøiede der av i syd forbi Øyan og i sydøst forbi kirken over Kongshaug, saa ret i vest, men mere sydlig end nu og ut i fjorden.»
Kister ble tatt av vannmassene
Uværet sto på, og elva tok til å grave seg inn mot kirken fra nordsida. Ja, sagnet forteller oss at det gikk ras i elveløpet der kister fra kirkegården ble synlige, ja noen til og med forsvant i vannmassene. Folk var livredde for at også kirka skulle forsvinne ut i elva. Da ble det sendt ut melding fra presten, der han bad kirkelyden om å møte til bønn der man bad Vår Herre spare kirken.
Værnes kirke ble etter kort tid stappende full av folk som bad sin Gud om at et under måtte skje. Så, plutselig hørtes et voldsomt dunder, ja så ille at kirken ristet. Da kirkelyden kom ut var elva borte. Et ras hadde gått syd for Mæle, slik at elva måtte finne seg et nytt løp, syd for Kongshaugen, og kirka var berget. Er det noe sannhet i dette sagnet?
Raset fra Beistadgrenda
Ja, da må vi se litt på hva Jon Leirfall har skrevet. «Ein gong i tida har det gått eit stort fall frå Beistdagrenda og ned forbi Mæle og Ree, leirlag i jorda vitner om det. Og det er heller ikkje umuleg at det har gått eit fall frå sjølve Bjørdalen og nedover mot Haraldreina.» Så selv om vi nok må tro at sagnet er en del pyntet på, så kan nok regnværet som utsløste raset fra Beistadgrenda ha skremt folk.
Og var det slik at de fryktet for kirken, og at de bad Vår Herre om hjelp, samtidig med at raset gikk, da skal vi ikke fornekte at de nok fikk en dyp tiltro til sin Gud. For å avslutte historien om raset og frykten for Værneskirka, kan vi se hva Værnesbranden forteller: «Sagnet sier, at hint jordfald ved Bjørdalen skal ha ødelagt den gamle tingkrets ved Berri.»
Nå råder idyllen
Underveis på Prestmoen Rundt traff vi på Odd Arne Klevan som er godt kjent i området, og vi fikk en hyggelig prat.
Så selv om turen langs Stjørdalselva byr oss på kun fred og idyll i dag, må vi kanskje huske på at naturkreftene styrer vi ikke. Elva har enorme krefter, hvis den bare vil bruke dem.