Nettredaksjonen
Av J.M. Mølnås
Mange av disse ødegårdene hadde også livets rett før svartedauden. Noen kom i drift igjen mange hundre år etter pesten, mens andre har forsvunnet, og naturen har tatt alt tilbake.
De første skriftlige overleveringene vi finner om disse gårdene går helt tilbake til 1664 da gården kaltes Schourøst. Så i 1723 kaltes den for Schougrøst, og skal da være øde. Vi har «Lånkeboka» som kilde. Og der blir Professor O. Rygh sitert om opphavet til navnet Skogrøst. «Siste led henger maaske sammen med folkesprogets – Reist eller Ryst – skogbevokst bergrygg, udmark, saa at man her kunde have en intetkjønnsform af samme stamme.»
Husmannen «Ner-Røsten»
I 1723 står det: «har udi mands minde ei været saaet eller beboet.» Men Skogrøst kan ikke ha vært blant de magreste, for i 1665 står det blant annet at her ble det avlet både bygg og havre. Og i 1657, var det både hest, fem kyr, to sauer og tre geiter, foruten en bukk som var husdyr på gården. Så her var uten tvil liv laga. Ja, under gården var det også en husmann. Det er Røsten, også kalt Ner-Røsten eller Lillerøsten, som ligger noen hundre meter unna. Man mener at Røsten ble ryddet før år 1700, men det var visstnok ikke folk her i 1801.
Marit Andersdatter Haugstren
Nærheten til Hommelvik var nok grunnen til at alle barna på husmannsplassen Røsten ble døpt i Malvik kirke. Marit Andersdatter Haugstren var gårdkjerring i Røsten, og samtidig setertaus på Lånkvollen i mange år, der hun for øvrig døde i 1838.
Selv om de ikke bodde langt fra Høybyn, og dermed hadde svenskehæren veldig nær i 1718, da de hadde et hovedkvarter ikke langt herfra, så skal denne gården antagelig ha unngått svenskenes herjinger. I hvert fall står det at den ikke hadde fått noen skade i 1718.
I dag lider disse gamle gårdene samme skjebne som mange andre tungdrevne bruk litt utenfor allfarvei, naturen er i ferd med å ta disse tilbake. Vi dveler litt når vi går oss på slike gamle bosteder, men reflekterer kanskje litt for lite over hva forhold disse sliterne levde under. Ta en stille stund ved de gamle tømmervegger, er vår anbefaling.