tommy
Nettredaksjonen
På de aller fleste finnes det kun igjen ringmurene etter de husene som en gang sto her. Og som et sikkert kjennemerke vokser det som regel et tre opp fra der hvor grua sto i bolighuset. De aller fleste av disse gamle boplassene har sitt opphav uhorvelig langt tilbake. Avfolkningen av disse fjellgårdene, langt unna allfarvei, startet da adkomsten ble enklere. Da var det ikke lenger levelig i utmarka. Ja, en fjellbonde påsto til og med i sine memoarer at det var skoleverket, og skolegangen barna måtte delta i som var grunnen til avfolkningen av bygdene. Den påstanden for stå for hans regning.
Når vi i dag sitter på de gamle nåvsteinene på en gammel fjellgård, kan man saktens spørre seg hva for liv som ble levd inne på de store skogene. Jo, her var det som regel nok mat, i motsetning til hva som kunne være tilfelle i de mer tettgrendte stedene. Skog og fjell var full av vilt, både matvilt og vilt som gav penger i pungen. Her inne var man ikke så nøye med om det var jakt-tid eller ikke. Kontrollerende myndigheter var knapt å se, så manglet man litt kjøtt i gryta var det bare å skyte seg en elg. En gammel fjellbonde vi snakket med for uhorvelig lenge siden sa at ulempen med elg skutt på vinteren var at det smakte granbar av kjøttet. Elver og vann var også fulle av matfisk, denne var også salgsvare i tillegg til at den ble fortært i store mengder hjemme på gården. Og når turisten omsider fikk øynene opp for naturopplevelser, tjente fjellbonden noen kroner på losji og mat til reisende. Ja, det fortelles om en smågutt på en fjellgård som på spørsmål om hva han ville bli når han ble stor svarte at da skulle han bli turist.
Mange av de gamle fjellgårdene var storgårder, med svære utmarksområder, og dertil med behov for leid arbeidskraft. Og som dreng her ble det også satt andre krav enn bare å være arbeidsom. En fjellbonde opplyste til morgenmaten at nå når vinteren stundet på, og avlingen var i hus, hadde han ikke behov for så mange drenger, så noen måtte nok se seg om etter en annen arbeidsgiver. Hvem som måtte dra skulle de få høre etter middagen. Drengene arbeidet til silsvetten rant, de ville gjøre en god figur, for det var mangel på arbeidsgivere, for å si det slik. Til middag ble det servert småaure fra ei tjønn like ved gården. Og når måltidet var over gikk fjellbonden rundt og tellet antall fiskehoder på tallerkenene til arbeidsfolket. Den som hadde spist minst fisk fikk vinterarbeid. Så det var ikke bare arbeidslysten som ble ført på vitnemålet, like viktig var det å være sparsom i matveien.
Noen av de nedlagte gårdene låg i grender, slik som for eksempel Stærnesset i Selbu. Der det påståes at det bodde rundt 1300 mennesker i høymiddelalderen. Men folketallet ble da også rasert her under Svartedauen. Stærnesset, og de andre gårdene her i Roltbjørga og Kråssåbjørga, ble da også, lik mange andre ødegårder tatt i bruk som seter utover 1600-tallet.
Så har vi en annen representant for fjellgårdene, og det er Sillermoen ved Forra. De som huserte på Sillermoen var alene i fjellet. De høstet også fra naturen, og hadde til og med sin egen setervoll, litt lenger oppe ved Forra. I dag er det bare noen nåvsteiner samt ripsbusker som forteller oss at her har folk brøfødd seg i tidligere tider. Det husvære som står på Sillermoen i dag har ingenting med husene de fastboende hadde å leve i.
Skratla inne på Rådalen hører også til i en egen gruppe. Her står enda bolighuset samt mastua igjen. Og uthuset ble revet for bare noen år siden. En annen ting som også gjør at Skratla skiller seg litt ut fra de andre tre, er at her bodde det folk som drev tradisjonelt jordbruk enda i 1960. Likheten mellom Skratla og Stærnesset er at nå går det god bilvei nesten frem til gårdene, mens du enda må traske godt en times tid fra bilvei til Sillermoen.