”På avstand” heter årets utgave av Lånkerevyen, og ga mer enn få assosiasjoner til den pågående koronapandemien. Numrene tok blant annet for seg pandemiens bieffekter på en fornøyelig måte som i sketsjen ”Begravelsesagenten”, som på grunn av en noe lavere dødsrate enn forventet tok i bruk den lange, svarte bilen til taxikjøring som attåtnæring – med dobbelbooking som én av følgene.

Revyen tok seg også tid til å se på andre fenomener eller skal man heller si farsotter, som sommerens hengekøyefest i skogen, hvor man i utgangspunktet så for seg et opphold i Lars Monsen-stil etter overlevelsesprinsippet, men endte opp med en slags massemønstring i tynne stropper og myggnetting  med alskens besværligheter en slik overnattingsgimmick kan medføre.

Marthe Nygård møtte noen utfordringer i hengekøyedebuten.

Petter Northugs fartsrus unnslapp heller ikke, men høydepunktene var nok likevel de gode gamle slagerne. Malin Bremseth og Marthe Nygård, alias eldre damer med sine rullatorer og tilårskomne skavanker, er bare helt uimotståelige. Som da den ene fortalte om at hun hadde vært på et cruise på vestlandet, og den andre svarte: ”Har du vært på’n Tom Cruise?”

Disse to tilårskomne damene har det meste klart, fra v. Marthe Nygård og Malin Bremseth.

De absurde ideene lever som vanlig i beste velgående. At det er mulig å finne på så mye tull om en støvsuger som i sketsjen ”Fant på Finn”, er det knapt noen andre enn Lånkerevyen som kan gjøre bedre.

Språk- og støvsugerforviklinger mellom Christier Nilsen (t.v.), Malin Bremseth og Stian Thyholt.

”På sporet” er en sketsj i kjent Lånkerevystil, og de to konfidensielle etterforskerne, med Derrick-musikk i bakgrunnen, på jakt etter spor i aller dypeste hemmelighet ga likevel alle i salen de nødvendige ingredienser til å forstå hvilken etterforskning det dreide seg. Hagen var visstnok Tom i Lørenskog.

Skuespillerprestasjonene er som alltid bra, og av alle Anne Berit Sivertsens figurer på scenen scorer nok rollen som statuen av Winston Churchill høyt. Åge Aleksandersen skrev en strofe som lyder:  ”Sett en trønder på en scene og du får hele salen i kok”. Bytt ut trønder med Sivertsen, og ja, du setter hele salen i kok.

Mange andre burde nevnes, men Lånkerevyen består av så mange dyktige skuespillere i ulike sjangrer at det oser kvalitet bare av å få lov til å opptre i ensemblet.

Spilleglede og energi er det nok av i Lånkerevyen.

Så til det som kanskje er det store spørsmålet, hører Lånkerevyen hjemme i Kimens storsal? Her vil det nok råde ulike oppfatninger. Intime og rustikke Trudvang, hvor publikum ofte har tyvstartet med noe godt til og i kaffen og hvor latterbrølene er så voldsomme at det tidvis kan være vanskelig å oppfatte replikkene, mot Kimens storslåtthet og ikke minst avstand mellom scene og publikum.

Den faktoren har betydning for responsen og samspillet mellom de som ser på og kunstnerne på scenen. Det var ett eller annet som manglet under premieren, og trolig ville det vært annerledes med full sal, men med kun 200 innomhus ble det etter vår mening litt spedt.

Sara Tronstad og Torje Amdal hadde ulike forventninger til biffmiddagen.

Samtidig dreier dette seg kun om et i-landsproblem på linje med om du har husket å ha på t-skjorten riktig vei. Tross alt er det viktigste at Lånkerevyen opptrer og at folk får komme seg ut i koronatiden og ha en hyggelig stund – sammen, men på avstand.

Så får de av oss som i dette spørsmålet er nostalgiske, og håper på en hjemkomst neste høst, likevel glede oss over at det er fullt mulig å få frem latterbrølene i andre omgivelser enn på Trudvang.

Det greide Lånkerevyen, også i Kimen.