Linda Mari Hogstad var 13 år den gangen. Nå er hun 39. Den gangen var tankene hennes innestengt. Nå åpner hun seg. 39-åringen fra Stjørdal, som har diagnosen bipolar 2, skal fortelle sin historie på fire folkeopplysningsmøter om bipolar lidelse. Det første i biblioteket i Kimen tirsdag 9. oktober.
- Om det kommer 10 eller 50 spiller ingen rolle, men dersom bare en person kjenner seg igjen i min historie og tør å ta kontakt og be om hjelp er det verdt alt, sier Linda Mari Hogstad.
Hun har en tøff og sterk historie å fortelle.
- Dessverre er ikke min historie unik, sier Hogstad.
Hun mener at hun var disponert for en psykisk sykdom, men en vanskelig barndom utløste mye.
- Jeg vokste opp med en alkoholisert, voldelig og psykopatisk stefar. Barndommen var mye vold og krangling. Jeg ble aldri utsatt for det, men jeg måtte se på, og det å utsette en unge for det er like ille som å bruke vold mot en.
Oppvekst med vold og alkohol
Hogstad forteller om dramatiske opplevelser.
- Det var vold, og det var voldsomheter. Knuste salongbord, veltet TV, ramponerte stuen.
Sammen med sin to år eldre bror ble Hogstad i stor grad overlatt til seg selv.
- Vi gikk sju-åtte kilometer på ski i snøstorm for å komme til skolen noen ganger. Mamma var på jobb og stefaren var full og kunne jo ikke kjøre bil. Vi kom flere timer for seint, men ingen gjorde noe med det. Vi plukket i søpla for å finne klær. Det var ikke rart i det hele tatt at vi ble mobbet.
Hun understreker at det også var fine stunder når stefaren var edru, men frykten og redselen var der. En kveld da Linda Mari Hogstad var 12 år var det en spesiell stemning i huset.
- Mamma hadde en venninne på besøk, og de holdt på å pakke. Jeg vet ikke hvor stefaren min var, men kanskje ute med hunden. Det var hastverk, - en følelse av rush. Jeg fikk beskjed om å pakke klær og leker jeg ville ha med meg, så satte vi oss i bilen og kjørte tilbake til pappa i Stjørdal, forteller hun. Redd? Ja, men først etterpå innså hun hvor farlig situasjonen var og hvor fælt hennes mamma hadde hatt det i disse årene.
- Bitter?
- Å ja. Jeg var bitter på alt, - på livet, urettferdigheten, at ingen tok tak for de måtte se at alt ikke var greit hos oss. Jeg klandret hele sulamitten.
Utslettet seg selv
Året etter, trygt plassert i heimen til sine foreldre, var ikke alt bare velstand for en usikker 13-åring. Det var da episoden som innledet denne artikkelen skjedde.
- Livet var bedre, og jeg fikk endelig litt rotfeste. Men jeg slet med en følelse av at jeg ikke var noe verdt. Mamma og pappa fikk to nye barn, jeg fikk to flotte søsken, men jeg kjente på sjalusien. Det var tøft å være 13 år. Og når jeg da attpåtil ikke klarte å ta mitt eget liv.
- Hva tenker du om deg selv som 13-åring?
- Stakkars lille 13-åring. Deg skulle jeg gjerne snakket med nå.
Nedturen etter at tablettoverdosen slett ikke virket som den var planlagt å skulle virke forvandlet unge frøken Hogstad.
- Jeg ble den snille flinke piken som gjorde alt som alle forventet av meg. Jeg utslettet meg selv.
Den brutale landingen
14 år senere, som 27-åring, fikk hun den oppturen som gjorde at hun fikk diagnosen bipolar lidelse. Tiden hadde gått, men fortsatt hadde hun mange depressive tanker som gnagde. Nå var hun ferdig utdannet sykepleier, hun hadde truffet verdens snilleste mann og blitt mamma til tre. Men hun hadde også to-tre ekstra jobber pluss barn og hus og heim å ta vare på.
- Jeg gikk på veggen. En skikkelig smell. Det var da sykdomshistorien min begynte «på ordentlig». Jeg ble sykemeldt og ble sittende hjemme med tankene mine.
Hun forteller om en tid som ekstremt deprimert.
- Da fikk jeg medisin, antidepressiva, og det skal jeg fortelle deg fungerte. Det slo ut i en bipolar hendelse for min del. Jeg følte at hele verden lå for mine føtter. Det fantes ingen grenser, og jeg hadde så mye energi at jeg sov to-tre timer i døgnet.
Linda Mari Hogstad gestikulerer og forteller om et liv som ble snudd opp-ned, der hun mistet kontrollen og fornuften.
- Jeg flyttet fra mannen min og skulle leve livet. Jeg ble helt rabiat. Det jeg husker best var at folk rundt meg ble så lei seg, uten at jeg forsto hvorfor. Jeg var helt iskald.
Men så, en drøy måned senere, kom landingen. Og for en landing.
- Jeg satt i et hus i skogen, helt alene. Følelsene begynte så smått å melde seg og jeg kjente at nå skjer det noe. Heldigvis hadde jeg, og har, verdens snilleste mann. Han hentet meg, tok meg hjem og hjalp meg. Jeg har alt å takke han for. Han og en fantastisk fastlege er de som har holdt meg oppe.
Vil fjerne skammen
Midt i den verste perioden, før oppturen og nedturen kom, hadde Linda Mari Hogstad planlagt å ta sitt eget liv igjen. Da hun var 13 klarte hun det ikke. Da hun var 27 samlet hun sammen sovetabletter og sterke smertestillende. Nå skulle hun klare det.
- Men takk og lov og heldigvis hadde jeg en fastlege og en mann som så hva jeg var i ferd med å gjøre.
Drøyt ti år senere er hun ufør, hun har diagnosen bipolar lidelse, men med et innstendig ønske om å få komme seg tilbake i jobb som sykepleier. Fortsatt er det oppturer og nedturer. Akkurat nå har hun en opptur, for hun skal ut å gjøre noe av det viktigste hun kan gjøre; nemlig å fortelle og være åpen om sykdommen sin.
- Det har vært en skam rundt psykiske sykdommer, men jeg ønsker å snakke om det. Det er den skammen jeg vil ha bort. Det er ingen skam, det er ikke din feil om du blir psykisk syk. Det er ingen som ber om å bli deprimert, - det er ingen som ønsker å bli bipolar. Jeg går med hodet høyt hevet, for jeg er en helt ok person selv om jeg har denne diagnosen.
- Du ser ut til å ha det bra nå?
- Jeg har fortsatt mine perioder med nedturer. Men de er ikke fullt så tunge og lange som tidligere.
- Nå er det vel greit at 13-åringen Linda Mari ikke klarte å ta sitt eget liv?
Hun ser ut i lufta, smiler og slår fast.
- Nå er det godt at jeg våknet og gikk på skolen som vanlig ja.
Folkeopplysningsmøtene som Mental Helse, fire kommuner og Helse Nord-Trøndelag arrangerer i samarbeid innledes i Stjørdal 9. oktober. I tillegg til Linda Mari Hogstad er det også informasjon om sykdommen og ytterligere informasjon. To dager senere forteller Linda Mari Hogstad sin historie i Kolvereid. Deretter går ferden til Levanger og Namsos.